Minneord

Ja, så kom dagen da ei kjær venninne forlot oss for godt. Du, Oddbjørg, har satt mange dype spor etter deg her i byen med ditt gode humør, omsorg for andre og din tilstedeværelse uansett hvor du var.

Jeg ble kjent med deg da jeg begynte på ungdomsskolen, og du gikk to år over meg. Vi hang stadig sammen, og overnattet gjerne hos hverandre hvor vi trykket oss sammen i smale senger.

I ungdomstida var vi mye på farten sammen. Vi dro på togtur, og videre med båt til Karmøy og lå i telt i hagen til tante og onkel av deg. Etter hvert ble jeg i tidlig alder sammen med Arne som tok oss med på mange lange søndagsturer i bilen sin. Og du var veldig fornøyd, for Arne var din tremenning og dere kunne mimre om familiesammenkomster.

Etter hvert fikk du også kjæreste, og vi ble begge to tidlig gift og fikk barn. Du fikk først Kjell-Ove, så Atle og i løpet av fire år hadde vi fått to gutter hver. Det ble mange trilleturer sammen, og vi besøkte hverandre flittig her på Ime hvor vi begge bodde da så gutta kunne leke sammen. Det var også flere av dine venninner fra Frøysland som hadde bosatt seg på Ime som var med på disse turene eller besøkene, som jeg også stifta nære vennskap med. Etter noen år fikk du Karina, mens min jente kom noen år etter det.

Når flere i foreninga deres slutta, tok du kontakt med meg og lurte på om jeg ville bli med i denne Frøyslandsforeninga, og det ville jeg jo, og siden har vi vært fra syv-ni damer som har vært med i den. Der har du ofte vært midtpunktet med alle dine historier, mimring som du jo var ekspert på, og ikke minst ditt gode humør. Og vi hadde grillfester og julebord hvor mennene var med, og da dro du ofte opp til allsang.

Når vi nå starter opp igjen i foreninga, vil din plass stå tom (ja, for vi satte oss ofte på faste plasser) og du vil bli dypt savna, men vi vil ta med oss alle gode minner og mimre videre om dem.

Du ble etter hvert skilt, og traff Arild som ble din kjære mann gjennom mange år. Vi ble fort en gjeng på fire par som treftes ofte, dro på helgeturer sammen, og vi ble nok lagt godt merke til da vi nok ikke var helt stille, verken på togtur, hotellrom eller når vi var ute og spiste. Vi hadde det jo så moro sammen.

Så kom åra hvor du ikke lenger hadde helse til å bli med oss på tur og det ble et savn for oss andre, men vi tok treff i hjemmene våre så alle kunne møtes. Siste var i mars her hos oss, hvor du storkoste deg. Ble jo ikke mye treff under pandemien, så du grudde deg til å ut igjen, men ble en fantastisk kveld for oss alle. Pakkelek hadde vi også.

Og en ting vi nok ikke glemmer så fort er når vi inviterte til krabbelag på hytta eller hjemme hos oss: Når du spiste krabber, ja da koste du deg.

I 2017 ble også jeg rammet av alvorlig sykdom, og ei stund lå vi begge to inne på sykehuset og kjempa for våre liv, og mennene våre møtte ofte på hverandre nede i kafeen. Ofte kom Arne og sa han hadde møtt på Arild med hele din kjære familie der nede, og at du var veldig dårlig.

Du kom deg igjen, og vi knytta nok ekstra sterke bånd til hverandre i årene som kom, siden vi fikk mye å stri med begge to. Var nesten så den ene eller andre skjønte at noe var galt, for det kunne komme sms eller telefon. Og du sendte stadig Arild opp med blomster hvis du hørte at jeg var dårlig. Du ville helst gi bort blomster uten å få tilbake du. I sommer var vi på en ferietur sammen med et annet par, og jeg kjente på meg at noe var galt, så jeg sendte deg en sms med en gang vi kom hjem.

Du ringte meg den lørdagskvelden og sa at nå var du veldig dårlig. Vi hadde en lang og god samtale, og avtalte at Arne og jeg skulle komme opp en dag til uka. Onsdagen var jeg så emosjonell, og sa at nå må jeg opp til Oddbjørg, men visste jo ikke at du allerede lå og og kjempa for livet inne på sykehuset. Jeg hadde sendt en sms om at vi kom, som Karina så, og ringte meg og fortalte dette. Hun satte meg på høyttaler så jeg i sjokket mitt fikk sagt deg noen siste ord. Er så glad for at jeg fikk gjort det. Neste morgen sovna du stille inn.

Vi sitter så fattige tilbake alle vi som hadde deg så kjær, og vi tenker spesielt på Arild, Kjell-Ove, Atle og Karina med familie og din kjære mamma og to brødre med familie som har mista deg. Du betydde jo så utrolig mye for dem alle sammen. Du elska når de kom på besøk, og ikke minst når barnebarna kom på overnatting.

Vi har lært mye av deg, Oddbjørg. Du hadde så mye å stri med, men klagde gjorde du sjelden.

Du tenkte på hvordan vi andre hadde det. Vi skal stå sterke sammen, men aldri vil vi glemme deg.

Vi lyser fred over ditt minne, og vet at nå har du det godt. En god klem fra oss alle.

Gunn Farestad Lie på vegne av foreningsjentan og gjengen