«Hule eiker og stammer og greiner fra grove løvtrær skal plasseres i en trekirkegård hvor trærne kan råtne i fred».
Over 800 dekar eksponert kystnatur skal først hugges ned for at landskapet så kan flatsprenges. I dag er det her gamle trær, arveskog, kulturmark og heier. De to aktuelle områdene er i dag særegent kystlandskap med gammelt kulturlandskap hvor steingjerder, gressbevokste stier og slåtteteiger veksler med edelløvskog og fururabber, velsignet oversett fram til nå av pågående eiendomsutviklere. Statsforvalteren har reist flere innsigelser mot ødeleggelse av uerstattelig kystnatur som kommunen vil drive gjennom.
Men rådmannen vet råd. En kirkegård for gamle trær skal imøtekomme statsforvalterens motstand. Kirkegård? Kanskje tror rådmannen at folk da blir fredelige, de som kjemper mot den uvirkelige vandalismen ved at de kan sitte på kirkegården og se på mens trærne råtner i fred akkompagnert av støy og støvskyer fra steinknuseverk.
Sitatet er et seriøst forslag fra rådmannen og skal altså imøtekomme innsigelse fra Statsforvalteren i Agder på naturødeleggelsene eksponert mot ett av landets viktigste blå friluftsområder, skjærgården mellom Skjernøysundet og uthavnen Kleven. I områdene Jåbekk sør og Sodevika skal det sprenges ut og produseres cirka 20 millioner tonn stein for eksport, og så håper kommunen at næringsinteresser vil etablere industrivirksomhet i ett av landets største steinbrudd. Det er omfattende protester og fortvilelse blant kommunens overveldende innbyggerflertall mot denne naturraseringen, men det politiske flertallet vender trolig det døve øret til.
Rådmannens forslag skal følges opp slik at det i industriområdet blir regulert inn et større område som «trekirkegård», noe som nok er en nyskapning i reguleringssammenheng.
Barth Eide uttalte til NRK da naturavtalen var underskrevet i Montreal at «nå er det naturens tur». Lindesnes kommune har altså sin originale løsning. Jåbekk sør og Sodevika er bare to av flere steder hvor forvalteransvaret innebærer å sprenge ned natur til utbyggingsflater for fantasirik næringsetablering, motorvei, fritidsboliger med mer til bruk og glede får vi tro for kommunens framtidige befolkning.
Sodevika og Jåbekk sør har i dag et rikt artsmangfold nettopp fordi landskapet og vegetasjonen er så variert og har fått være i fred. Det er som rådmannen påpeker mange gamle trær i Sodevikas edelløvskog. På kirkegårder er det ofte minnetavler. Naturvenner kan nok bidra med navn på arter som i dag har sine leveområder i de aktuelle områdene slik at de kan bli nevnt på ei minnetavle når de mister sine leveområder. En vakker minnetavle hvor eksempelvis kattugle, munk, hvitryggspett, snok og svalestjert, humler, veronika, blåklokke, vikker og løvetann får sine navn mellom stammer og greiner fra eik, lind, ask, furu, lønn og osp som skal få råtne i fred. Så kan hver og en med mobiltelefon slå opp de enkelte artene, se dem og høre fuglesangen, gresshoppene eller råbukkens brunstbrøl. Var det slik Vårherre så for seg at mennesket skulle forvalte hans skaperverk?
Peder Johan Pedersen, naturvenn