Hvor er vi på vei?

I Sverige streiker Greta, hver fredag. Stadig flere unge verver seg til klimakampen. En naiv vekkelse? For vet de hva de gjør, hva det krever det de krever? Er de bare nye 68’ere som kommer til fornuften? Ungdommen nyter uansett privilegiet av å være i opposisjon, uten et konkret ansvar å forvalte.
Mindre heldige er dem som har tatt verv innenfor praktisk politikk, i partier og andre lobbyvirksomheter for interesser av ulikt slag. Lokalt raser debatten om ny vei, ei tautrekking med så mange vikarierende motiver på nær sagt alle sider, at det er mer støy enn veikart som foreligger. Og midt i det hele står Nye veier med pisk og gulrot for å gjete den demokratiske prosessen inn mot et felles mål. Hva om målet er tvilsomt?

Enda er et samfunn i balanse med sine omgivelser en umoden idé, men vi har i det minste begynt å debattere emnet på nasjonalt nivå, innenfor alle partier. Ellers blir man ikke tatt seriøst lenger. For å få det grønne skiftet til å gå opp med en vei som legger beslag på land, vann og slipper ut sitt fornødne til luften, er transportåren nærmest vedtatt miljøvennlig og fremtidsrettet for vekst i økonomien med nullvisjon for drepte som mål.

Superlativene hagler i markedsføringen for å vinne frem med et prosjekt som viser at vi ikke er klare for fremtiden enda. Bakkene på Fardal var landbruk, så motorvei, nå kanskje bare forbruk når den nye veien brakklegger landskapet med el-biler fra gruver som flere er graver. Nobelprisvinneren fra Kongo insisterte riktignok på at handelen med landets mineraler ikke burde opphøre, men at krav og sertifisering var nødvendig. Likevel, uten måtehold, vil medmenneskeligheten vise seg å ha en pris vi er villige til å forhandle. På en slik vei finnes ingen nullvisjon.

Nullvisjonen gjelder fremdeles ikke andre arter. Deres håp ligger i å bli drevet til utryddelsens rand, rødlistet og få en beskyttet posisjon på knivseggen mellom liv og død. Før den tid, må de finne seg i samme vilkårlige behandling som enkeltmennesket i møte med politisk-økonomiske visjoner. Det er ikke vanskelig å se hva denne ideen munner ut i; en fattigere verden på lang sikt, med ei midlertidig økonomisk blomstringstid.

Veien vest for Mandal er av høy kvalitet. Med noen unntaksvise forbedringer, blir den enda mer trafikksikker uten å «pushe» trafikkvekst. Naivt? Spør Greta, jeg tror vi forstår hverandre. Vi vil ikke økonomien til livs, men den har ingen rett til å ete alt. Før vi, både ungdommen og de med ansvar og makt, har funnet ut hva det grønne skiftet innebærer: Spar landet, spar vannet, spar luften.

Kristian Køvener

Les hele saken med abonnement