Om parkering på Malmø og livet på kaia

Finn Morten Bessesen skriver i sin kommentar mer om meg enn om saken.

Er det noe mange år med planleggings- og prosjektarbeid har lært meg så er det at det ikke finnes absolutter. Jo mer man vet om en sak, jo mindre svart eller hvit blir den – og mer nyansert enn man først tror. Den beste løsningen finner man derfor som oftest gjennom anvendt pragmatisme og et åpent sinn.

Det var ikke alltid sånn. Før gikk stilarter i nokså definerbare bølger. Man kan neste kalle det «kulturelle pandemier», som flommet over samfunnet. Det gjaldt ikke bare arkitektur, men musikk, malerkunst, hår- og klesmote – også byplanlegging. Alle disse trendene fikk sin spesielle «svermetid» gjennom århundrene. Noen kom og gikk, mens andre er blitt med oss videre, i mer eller mindre grad, som for eksempel Bauhaus. Den opprinnelige tanken fra grunnleggeren Walter Gropius var, forenklet, å fremme løsninger som skulle gjøre gjenoppbyggingen etter første verdenskrig økonomisk realiserbar.

Bauhaus begynte som en skole for håndverk, form og arkitektur, men endte som en nesten altomfattende filosofi. På Ikea og andre steder kan man finne møbler i dag som er forbausende like møbler fra 1930-tallet, som er utstilt på Bauhausmuseet i Dessau.

De samme tanker, men i en annen skala, hadde Olav Selvaag fra Lista, da han, etter å ha bygd et demonstrasjonshus i Oslo, etter andre verdenskrig, fikk endret byggeforskriftene for bolighus, slik at det ble enklere og rimeligere å gjenoppbygge Norge. Hans grunntanke har fortsatt betydning for dagens boligbygging.

Det er interessant å merke seg at det økonomiske aspektet, ved for eksempel industriell masseproduksjon, var viktig for både Gropius og Selvaag. Det er kanskje derfor deres tanker har tålt tidens tann?

Stilarters svermetid har ikke lenger noen stor samfunnsmessig betydning i dag, etter min oppfatning. Arealbruk og trender er i stor grad erstattet av en individuell oppfatning av riktig eller galt, pent eller stygt. Vi ser det i diskursen omkring gjenoppbyggingen av Regjeringskvartalet i Oslo. Fagetat står mot fagetat og fagperson mot fagperson. Ikke fagmiljøer får like mye medieomtale som anerkjente fagmiljøer. De langsiktige trendene er erstattet med tilfeldige arkitektoniske fyrtårn. Hos oss her sør kan det eksemplifiseres med «Under» i Spangereid. Slike løsninger vil alltid skape diskurs, som også skjedde med Buen og Tidemands Bro i Mandal.

Jeg er ikke prinsipielt mot parkering under bakken, men som forklart i min meningsytring dreier denne saken seg om å finne en pragmatisk løsning med en bærekraftig økonomisk ramme. Ethvert prosjekt bør sees på som unikt - tilpasset den systemkonteksten hvori det skapes og den operasjonelle konteksten hvori det skal fungere. Jeg har tiltro til at de som jobber med dette prosjektet nå er seg dette ansvaret bevisst.

Hvis en slik oppfatning er å «stå igjen på kaia» så trives jeg godt med det. Men én ting er jeg enig med Bessesen i, vi ønsker ikke et «stygt» bygg på Malmø. Men intet bygg er verken stygt eller pent før det er bygd. Derfor er det litt tidlig av Bessesen allerede nå å hevde at et bygg over bakken vil bli stygt.

Spangereid fikk sitt «Under» - nå har Mandal muligheten til å få sitt «Over» - et innovativt og banebrytende parkeringshus i tre.

Oddwin Skaiaa

Les hele saken med abonnement