– «Vi» er et lite, men romslig og vakkert ord, sa kongen i sin nyttårstale.

På sitt vis ga han oss med dette fasiten for hvordan vi best kan bevare oss selv, hverandre og det samfunnet som vi alle er en del av.

Lokalavisen har gjennom julen gitt oss viktig innsyn i hvordan det oppleves å leve livet utenfor. Utenfor et arbeidsfellesskap. Utenfor det gjengse økonomiske handlingsrommet. Utenfor – fordi livet på ulikt vis og av ulike grunner har gjort det vanskelig å holde seg til det normerte løpet.

Hvordan skal vi klare å inkludere hverandre slik at flest mulig kan våkne til dager med tilpasset arbeid og aktivitet? Jeg har noen forslag:

Helse er et bevegelig mål i den forstand at man både kan bli bedre og verre ettersom årene går. Når NAV skriver vedtak om uførepensjon for et menneske på 23 år er det vanskelig å vite sikkert om han eller hun vil kunne stå i jobb ved 40 eller 50 års alder. Likevel er dagens realitet at når uførevedtaket er fattet så er det i liten grad noen etterfølgende oppfølging av den uføre med tanke på arbeid. Dette er galt – både for den enkelte og for samfunnet.

Det er veldig mye god helse i å ha noe fast å gå til. At noen venter på oss og forventer noe av oss, gir selvtillit og mening. Derfor må vi ikke gi hverandre opp!

NAV bør rutinemessig innkalle alle uføre til samtale og oppfølging minst hvert femte år. Samtalen bør foranlediges av konsultasjon hos uavhengig lege som kan gjøre en oppdatert faglig vurdering av den enkeltes arbeidsmuligheter – og av om man eventuelt kan hjelpes gjennom behandling. Såpass skylder vi både den uføre og fellesskapet.

Noen vil kunne mene at denne type oppfølging hindrer ro og forutsigbarhet for den uføre. Til det vil jeg si at det sjelden er klokt å la et medmenneske stå utenfor uten tilsyn og omtanke. Det er også uttrykk for respektløshet om vi slutter å ha håp og forventninger til hverandre.

Et annet veldig viktig tiltak er å sikre at det lønner seg å arbeide. I dag er situasjonen slik at det slett ikke alltid lønner seg for den uføre å komme i jobb. Dette er samfunnets ansvar å fikse.

For eksempel kan vi ikke videreføre smutthull som innebærer at man både kan motta 100 prosent uføretrygd og samtidig jobbe både 30 og 100 prosent i eget firma – bare man passer på å ta arbeidsgodtgjørelsen ut som annet enn lønn. Arbeidsgodtgjørelse kan kreativt tas ut som ulike typer utgiftsgodtgjørelser og ved dette omgås reglene om fradrag i trygd for lønnsinntekter. Dette hullet må tettes for at vårt tillitsbaserte samfunn skal kunne bestå.

På Sørlandet er det mye «de» og «oss». Utenforskap bekjempes best dersom «vi» blir viktigere enn både jeg, de og oss.

Psykisk uhelse er ofte en konsekvens av å bli holdt utenfor. Psykisk uhelse er samtidig en vesentlig årsak til at mange permanent faller utenfor i vår landsdel. Dette kan hver enkelt av oss bidra til å bekjempe ved å bry oss litt mer om vår neste i det nye året. Det er ikke verre. Dersom du tar utfordringen så vil det bli et riktig godt nytt år for flere!

Åshild Schmidt,

kommunestyrepolitiker for Høyre