Fritz Moen, Per Liland, Birgitte Tengs fetter, Viggo Kristiansen. Navnene har vi hørt mange ganger. Kjente saker. Felles for alle disse sakene er at en gjerningsperson ble tidlig pekt ut. Etterforskerne glemte å se på bevisene og indisiene med et åpent sinn. De så bare på dem som bekreftelse på sin første mistanke, og bevisene, narrativet, ble bygget opp mot disse personene for å få dem domfelt. Etterforskerne var sikre i sin sak. Så sikre at noen av bevisene til og med ble tilpasset fordi de ikke passet med den mistenktes alibi. For denne feilen fikk alle disse unge mennene livene sine ødelagt. En tragedie, en katastrofe! Ingen penger i verden, eller noe annet for den saks skyld, kan gi dem tilbake de årene de satt uskyldig dømt i fengsel.
Er Sodevika/Homsvika i ferd med å lide samme skjebne? I månedsvis – lenge før en detaljreguleringsplan forelå, lenge før et eneste innspill som tar opp haugevis av problemer med planen – går byens ordfører i front, og bak ham et kobbel av folkevalgte og sier at dette er riktig, dette blir bra, dette vil vi ha. Alt han/de leser og hører om disse planene forstås på dette bakteppet. Passer det ikke med hans virkelighetsoppfatning, bagatelliseres det eller tilpasses slik at argumentene for å peke ut Sodevika som den som skal straffes bare blir sterkere. Til og med alle innsigelsene fra statsforvalteren, kystverket, NVE osv. ser han som positive. Jammen fant han ei setning som løsrevet fra sin sammenheng harmonerte perfekt med det han har stått for hele tiden! Men er det virkelig den rette «gjerningspersonen» dere er i ferd med å dømme?
Initiativet til områdereguleringen i 2012 kom fra en aktør som så for seg hotell og turisme i Sodevika, stemmer ikke det? Når så noen først hadde pekt på et område, var det lett å si «Ja, det tar vi!» Når samme aktør kommer tilbake ti år etterpå og sier «havvind, arbeidsplasser, det grønne skiftet!», så biter sannelig «etterforskerne» på igjen, og alt som sies og leses etterpå tolkes i lys av dette. Selv om «vitnene» sier at Sodevika er uskyldig, er de høye herrer og damer fast bestemt på at de har funnet den rette, og den skal dømmes, koste hva det koste vil!
Sakte, men sikkert gikk det opp for den ene etter den andre – ikke av seg selv – at disse mennene var uskyldige. Det krevde intens og ustoppelig innsats fra dem selv og de som trodde på dem. Man måtte se på bevisene om igjen, og fant ut at de ikke stemte likevel. I ettertid er det beste man kan gi dem en uforbeholden beklagelse. Pluss noen millioner i oppreisning. Det gjør nok godt på et vis. Endelig ble de trodd! Men hva hjelper det på de tapte årene?
Når Sodevika og Homsvika ligger der, flat som ei pannekake tre meter over havet – er det da tid for en beklagelse? Den beklagelsen vil nok ikke en gang gjøre godt, bare vondt. Vondt for tap av natur, for tap av hjemstedet, vondt for huset som var tryggheten og basen til familien, vondt for gården som var veldrevet og nedarvet i generasjoner, vondt for hytta som gav så mange gode opplevelser, som var stedet man gledet seg til å komme til når man endelig kunne ta noen etterlengtede fridager, vondt for tap av ro til å sitte ute på verandaen og slappe av etter dagens arbeid, for årevis med redusert livskvalitet og tapt folkehelse, vondt for friluftsarealer som er blitt verdiløse. Bare vondt. Og oppreisning? Hvordan kan man noen gang gi dette tilbake?
Harald Jarl Kige