Debattinnlegg
Den var ikke så mye å se på, den gamle rosjekta som glei med strømmen ut elva med en stolt 13-åring ved årene. Året var 1949. Sjekta hadde jeg kjøpt for egne penger, 300 kroner.
På vei mot Bankebroa brakk årene, båten lakk, men den var MIN, bare min. Jeg kunne fortøye den hvor jeg ville.
Den gamle rosjekta åpnet verden for meg, den verden jeg hadde bruk for, skjærgården. Mannevær, Storøy, Risøy, Landekilen, villinghola ved Hatholmen.
Alene med nistepakke og mitt første fotoapparat sneik jeg meg langs strandkanten og fikk se ærfuglen trykke på reiret og de første strandnellikene stikke hodet opp fra trange fjellsprekker. Måkefjær og eggeskall ble båret hjem. Klenodier.
Disse turene gjorde noe med meg. Minner som gjør meg takknemlig mot Skaperen som lot meg oppleve dette. Jeg ville så gjerne at mine etterkommere skulle få oppleve det samme.
Dessverre, nå er det slutt…
I mitt hode hører jeg Ivar og Kari Medaas synge:
«Eg hadde eingong ein draum Eg trudde at han var sann Då vekte dei meg så brått Og draumen forsvann. Kvar er han nå, ja kvar er han nå? Eg berre undras. Kvar er han nå?»
Våre politikere har også drømmer. Det må de også få lov å ha, men før de setter SINE drømmer ut i livet må de se hva VI, deres velgere må betale for dette eventyret.
Voldtekten av Sodeviga vil føre til at store deler av vår nære skjærgård ikke lenger er en drøm, men et mareritt. Larm, støy, støv, lys, trafikk vil prege det nærområdet vi til nå har brukt til rekreasjon etter travle arbeidsdager. Kort vei til idyllene, som ikke lenger er der.
Kjære politikere! Før dere setter galskapen i gang: Tenk på hva dere fratar deres velgere!
Thor Ivar Hansen,
Medlem av Naturvernforbundet i 50 år