Alle som har levd noen år i Mandal vet hvem Mia Spang er. I 18 år het ungjenta Mia Saanum. Hennes far var skipsreder Olav Nordahl Saanum. Men så landet Helner Grundt Spang – flyveren og krigshelten – på Vestnes-sletta og erobret ungjentas hjerte. Siden har Mia hatt etternavnet Spang. Men det er ikke mennene rundt Mia det gjelder. Det gjelder i høyeste grad Mia. Mangfoldige, modige Mia.
Mitt første møte med Mia var en sommerdag 1958 på Skjebstad. Mia kom seilende inn i selskapet – brun og fin og livlig og lekker. Selvsagt tok elegante og sjarmerende Mia «all plass». For ei dame! Tenkte jeg. Mia er fortsatt en flott dame og et forbilde: Mia gir ikke opp. Hun står på og klarer det meste selv.
Etter at kemner Kristian Fjeldsgaard sluttet som «øverste» i Mandal og forlot kemnerkontoret, ble det et tidsskille i byen. I den ærverdige «Skrivergården», inntok Mia forværelset som formannskapssekretær. Den første i byens historie. Og nyansatte rådmann het Jon Ur.
Etter 20 år som formannskapssekretær i Mandal kommune, ble Mia ansatt i KS. Siden Mandal lå omtrent midt i fylket, ble kontoret til Kommunenes Sentralforbund – selvsagt – lagt til Mandal. Og etter nok en 20-års periode i det offentlige, ble Mia pensjonist.
Førti år i det offentlige! Nå kunne Mia disponere egen tid. Hun var fri. Mias liv kunne fortsette – uten kommuner og paragrafer og regler i tankene. Mia kunne reise. Og reiselysten var konstant, og hun reiste. Hun hadde reist før – med Helners fly, med sønnen i komse. Men det er en helt annen historie.
Mia kan «skryte» av å ha vært på fem av jordens seks kontinenter. Antarktis mangler. Men Mia skryter ikke. Mia bare forteller – gladelig: Godt å mimre, og «globetrotteren» deler spennende opplevelser fra en rolig båttur på Nilen, til oppdagelsesreise til inkaens rike, Bolivia; med seiltur på Titicaca-sjøen. Der oppsto det brann og havari. Men Mia overlevde – just så vidt, i sjøen hvor Thor Heyerdahl testet Ra. «Det som var igjen av inkakulturen var imponerende, men så kom jo spanjolene, og hva har ikke de ramponert av kulturen og røvet ut av landet..?»
Med entusiasme forteller Mia om opplevelsen «av Norge opp ned på New Zealand, der det var snø i sør og varmt nord på øya. Ja, mye var likt Norge, og vi kunne lært mye av folket der. Lastebilene kjørte på natta, og på dagtid hadde privatbilene veiene helt for seg selv». Mia er en god forteller, og en «blir med og ser for seg». Og i Gambia i Vest-Afrika.
Mens Mia mimer, kommer en god venn og hjelper på døra. Det gjelder Helners grav. Der er ingen til å ta seg av den, for Mias etterkommere bor langt vekke, og Mia kan ikke lenger. Men, undrer jeg: «Burde ikke det offentlige tatt seg av graven til krigshelten? Burde ikke den dekorerte flyveren blitt hedret såpass?»
«Hva? Du sier noe! Nei! Det ser ikke sånn ut. I alle fall har det ikke blitt lagt ned noe krans på grava, verken den 18. eller den 17. mai. Ikke vet jeg?» sier Mia. «Han har i hvert fall fått sin avdeling på museet med alle medaljene sine og alt. Det er jo noe. Og blir det mer ut av det, så kan det jo virke altfor skrytete!» smiler Mia, og det som måtte være igjen av det sjarmerende smilehullet hun har på ungdomsbildet, forsvinner i alle rynkene. Rynkene forteller om et langt liv, og årene er ikke lenger «bare tall»; både syn og hørsel er svekket. Men gudbære: Mia er Mia! For både humoren og replikken og sarkasmen er i behold.
Enten Mia liker det eller ikke – og for ikke å være altfor «skryden», så må det sies at Mia er ei flott dame med mange talenter. Og hun har betydd mye for mangt i Mandal, enten det gjelder kommune eller kultur eller kunst. Mia er selvfølgelig ikke så aktiv lenger, men hun har satt fine spor etter seg, både i arbeidet med Vigeland Hus og sammen med andre sørget for å få Risøbank i allmennhetens eie. Og med sitt engasjement for byen, har Mia sammen med Ottar Helge Johannessen og Knut Lindseth bidratt til å utgi «Sladrespeilet», «Christensengården» og «Einar Spang forteller». Mia var også flere år aktiv i det som en gang var «Maleklubben», og på veggene i Gustav Vigelandsvei henger både Mias og lærernes malerier.
Mia maler ikke lenger, men hun er allikevel et fargerikt innslag i bybildet. Få kjenner vel byen så godt som den tidligere byguiden. Og med en kapteins presisjon styrer hun målbevisst scooteren i full fart i gater og i smoi, og med skrekkblandet fryd ser vi henne suse av gårde. Men vi har lært oss å stoppe bilen, eller å redde oss inn på fortau når Mia er i farta. Måtte alt gå godt! For kjenner jeg Mia rett, holder hun nok på i mange år ennå.
Og Helners grav, og å hedre krigshelten: «Så er ikke det noe å preke om». Mia er ikke «skryden». Absolutt ikke!
Alle gode ønsker til deg Mia på 95-årsdagen den 22. mars.
Gulla Lind