Sørlandsbyen og idyllen

Små hvite hus, smoiene, som smyger seg imellom og gjennom byen, alt du ikke ser, er også her. Elva som renner igjennom byen, under Tidemands bro, er selve sjelen, den deler byen i to, i Tidemands ånd gir den ro, viser oss landskap mot havet. Små flytende hus, som en badstue, eller to, kan vi gjerne ha, om havnestyret sier nei, for noen der mener det kan bli «forsøplende», er det så mye bedre, og mindre «forsøplende» enn en sprenging i skjærgården, her i den sørligste byen, så nærme mot havet.

Sprengingen, om den enn er nedskalert, hadde vi håpet det ikke ble noe av, hadde Tidemand visst, ville han vel snudd seg i sin grav. Uerstattelig natur går tapt, og, for di som bor og lever der, alle di som har sine hytter der, fra fjern og nær, di som besøker oss, er dette ubarmhjertelig! Det berører så mange, så nært. Det berører oss alle, opprørende er dette, blir sorgfullt, støy og forurensing, skal dette skje på høylys dag?

Vi er ikke her for å ødelegge naturen, den er større enn oss. Vi ønsker ikke mer sprenging her, det er som å ta en bit av «sjelen» vår, det er kun ødeleggende, for naturen, for byen vår. Vi ønsker å bevare skjærgården hel, også for fremtiden, slutninger ble tatt, i rekordfart, er ikke et demokrati verdig. Skjærgården er «hellig», om du lytter, og ser den. Fra havet slår bølgene mot land, også, akkurat her. Under havet er det og et stort univers av liv. Dynamitt-Harry, skaper ubalanse og er ikke velkommen, da blir det et skjærende skrik i sørlandsjelen, i medfølelse for naturen, for mennesker som blir overkjørt, og tatt ifra et livsgrunnlag.

Tone Saanum