Ekspropriasjon var et av de første fremmedordene jeg lærte. I 1999 var min lillebror med i et avisoppslag hvor gårdeierne i Homsvika protesterte fordi kommunen ville ta det som var deres. Nå er mine barn i avisen av samme årsak. Det er vondt å forklare en fireåring hvorfor noen vil sprenge vekk huset og skogen til mormor og morfar.

«Om vi fikk 500 millioner kroner ville vi ikke ha flyttet. Dette stedet er alt for oss.«, uttalte min mor til NRK da de overraskende banket på døren hennes. Sjelden har jeg vært mer stolt av mammaen min.

Det har vært, og er, vondt å se hvordan den økende trusselen har påvirket mine foreldres livskvalitet. Vi har levd i uvisshet og vært redde for å miste det vi har kjært. Fire generasjoner har fått kjenne dette på kroppen siden 70-tallet. I løpet av disse årene har gårdene her stadig måttet avstå areal mot sin vilje. Avfallsanlegg, deponi, havn og asfaltverk. Nå truer den totale utslettelse.

Slik vi tolker vedtaket, kan vi risikere at utbygger begynner å sprenge på sin tomt, mens naboene i Homsvika røykes ut fordi det blir farlig å være der. Det foreligger ingen konsekvensutredning som sier noe om hvordan en igangsettelse av tiltak vil påvirke eiendommene inne i selve planområdet, herunder sikkerhet og helse. Mine foreldre bor i planområdet og våre barn passes der flere dager i uken. Jeg er bekymret for liv og helse.

Noen har uttalt at høstens valg handler om mer enn Sodevika. Det er helt sant. Det handler om tillit. Det handler om hvilke folkevalgte vi har tillit til at behandler oss på en god måte. Det er foruroligende at flertallet i Høyre og FrP samt hele Arbeiderpartiet valgte å vedta en så stor og omdiskutert plan på et mangelfullt og ikke ferdigstilt kunnskapsgrunnlag.

Høyres ordførerkandidat uttalte i et meningsinnlegg om Sodevika-saken at «Noen av valgene er vanskelige, men det blir enda vanskeligere hvis vi unnlater å ta dem.». Hvis det var et vanskelig valg, så slår det meg som underlig at han ikke stemte for å utsette saken til konsekvensutredningene var ferdige og innsigelsene eventuelt løst.

Dagens ordførerkandidater fra Høyre, FrP og Arbeiderpartiet har referert til lover og regler i Sodevika-saken. At det finnes lover og regler er en ting, men: Er det greit å unnlate å svare ut innspillene til reguleringsplanen? Er det greit å la en utbygger med konkurshistorikk gå og banke på dørene til innbyggerne, si de må kjøpe eiendommene deres, men at de ikke har penger til å betale før de har sprengt og solgt fjell i halvannet år? Er det greit å referere til dette som «å være i dialog med grunneierne»? Jeg har ikke tillit til folkevalgte som vel vitende om dette velsigner saken med sitt ja.

I april inviterte jeg alle kommunestyrets partier til befaring i Homsvika og Sodevika. Alle partier kom, bortsett fra Arbeiderpartiet. De besvarte ikke invitasjonen. Når Even Tronstad Sagebakken senere ble konfrontert med dette, beklaget han, og la til at «vi går ikke på den type befaring som ei partigruppe» (!). Tronstad Sagebakken var tidlig ute med å si at Sodevika-saken skulle ha en god prosess. Samtidig bestemte han seg åpenbart lenge før konsekvensutredningen forelå, for at han ville gå inn for planforslaget. Det var i hvert fall ikke for de berørte, at det ble en god prosess.

Det er antakelig umulig for utenforstående å forstå hvilken enorm psykisk belastning styresmaktene har påført folk i Homsvika siden 70-tallet, og spesielt siste halvannet år. Vi ønsker ikke at andre skal måtte oppleve det samme som oss. Vi trenger folkevalgte som ikke lar seg lokke av fine Power-pointer eller lar seg presse av kapitalsterke steinknusere.

Det hevdes at dette blir et protestvalg for Sodevika. Dette trenger ikke handle om Sodevika som sak. Det kan handle om Sodevika som symbol. Symbol på en arrogant og overkjørende prosess velgerne ikke ønsker i fremtiden, og ikke minst, symbol på at vi i fremtiden ønsker folkevalgte som evner å utvikle kommunen på naturens og innbyggernes premisser, ikke bare utbyggernes.

Alt handler ikke om Sodevika, men Sodevika handler om mye mer enn Sodevika.

Mine foreldre vet ikke om de skal male løa eller sette inn ny lampe på badet. Naboene vet ikke om de skal sette opp nytt sauegjerde eller hogge ved for neste år. Men de gjør det likevel. For slaget er ikke tapt, og vi gir ikke opp!

Jeg håper alle med stemmerett i denne kommunen bruker den, og stemmer på et parti som jobber for innbyggerne, ikke utbyggerne.

Martine Kjerulf Narum