Om jeg var et isfjell, ville du sprengt meg da? Du hadde ikke våget, vel? Jeg er nær en pol, her trengs ingen dynamitt, jeg smelter helt av meg selv, det kan bli store bølger, når jeg en gang renner ut mot alle havene.
Jeg er av fjell, bygd av stein, gjennom årstider, smelter ikke, men isfjellet er nær meg, er mitt nabo fjell, bygd av is.
Naturen er grønn og full av liv her, folk bor, har levd her i generasjoner. Jeg er din skjærgård, din nabo, skal alt jeg er, renne ut i havet og bli til gråstein og støy?
Et nytt stort sår i naturen her? som et nytt ørken område i naturen, skal jeg bli til det? Slik Strømsvika er blitt, som før var vakker natur, nå et stort krater av grå stein, et sorgens kapittel, for alt som levde der, av natur og dyreliv.
Vi går ikke tur ned dit lenger. Støyen høres gjennom hele skogen, og i stor omkrets rundt skjærgården øst i Mandal, i hytter, byggefelt, nær mange boliger på Ime. Fakler ble tent, lyser opp en november kveld! For bevarelse av natur, og gode livsvilkår!
La Sodevika bestå, og leve, som en del av skjærgårdsnaturen. Det burde være en selvfølge, til all tid.
Naturen er vårt livsgrunnlag. Det var en tid før oss, det kommer en tid etter oss.
Snart er det jul, vi tenner lys i stuene, i et håp om fred, og fremtid.
Fuglene kvitrer, og synger til oss, noen av dem, hele året, grenene bærer dem lett.
Vi håper på en ny vår.
Tone Saanum