Det går mot valg, og de lokale politikerne gjør hva de kan for å pynte på sin fasade og fortelle om sine visjoner, drømmer og alt som er viktig. Saken er bare slik at knapt en liten brøkdel av dette vil få så meget oppmerksomhet i det virkelige livet. «Lokal politikk» handler for en stor del om å håndtere lovpålagte oppgaver, og det er nok av den type oppgaver. Men den jobben fikser rådmannen og rådhuspartiet. Hertil kommer de kommunale utredningene som skal leses – de må jo være oppdaterte.
Så gjenstår det en reguleringsplan eller to, litt diskusjon om boplikt, om maten til de gamle, og hvorfor eldre fra Bjelland må kjøres til Vigeland for å få avlastning. Og småsakene til bygningsrådet, som forsvant med delegasjonene til rådmannen. Med det forsvant også et lite bidrag til den mandalske humor. Nå er det rådmannsfolkene som råder, og fra den siden er det heller smått med humor.
Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte, eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes (Google). Et kjennetegn er frie valg, og at det er flertallet som bestemmer. Nettopp dette har vært et problem, i det minste i gamle Mandal, for verken de blå, eller røde kommer skikkelig i posisjon. Når en ordførerkandidat skriver at han vil åpne døren til ordførerkontoret igjen, er det vel og bra, men det hjelper ikke med noen åpen dør, dersom han ikke har et skikkelig flertall i ryggen.
I Mandal, Lindesnes og Marnardal mente en del førende politikerne at folk ikke var i stand til å mene noe, om noe så alvorlig som kommunesammenslåing. Den samme holdningen var også til stede i lokalavisen.
Nå er snart fire år gått siden produktet av sammenslåingen ble satt ut virksomhet, og det er all mulig grunn til at folk stiller konkrete spørsmål om alle fordelene som skulle komme gjennom en stordrift. Er det virkelig blitt slik som lovet?
For min del ser jeg få, eller ingen fordeler, bare ulemper. Ting tar lengre tid, er blitt mer omstendelig og dyrere. Hvis en gjør en sammenligning i pris- og gebyrlistene fra noen år tilbake og til i dag vil det fremkomme tydelig. Den hjelpen og servicen som den enkelte kunne få tidligere, er i dag forsvunnet. Hele virksomheten fremstår mer kynisk.
Så har vi den store snakkisen, «Sodevika». Dette fremstår jo nå som en arroganse uten sidestykke. Mandal har jo tatt noen forunderlige avgjørelser tidligere, men dette kan ikke sammenlignes med noe som helst. På toppen av det hele er det knyttet betydelig usikkerhet til prosjektet. Har vi virkelig bruk for dette, blir det store spørsmålet.
Min forståelse av dette, som heter by- og næringsutvikling, er at vi må sette en grense for hvor store vi skal være. Både Marnardal og Lindesnes er befolkningsmessig små kommuner, men med mye ubebygd areal. For Mandal er situasjonen annerledes. Gamle Mandal by, inkludert deler av Vestnes, var en liten by med et areal på ca. 1 km² landareal, hvor Store Elvegate og Brugata ga forbindelse mellom Flekkefjord og Kristiansand. Forbindelsen nordover gikk rundt Skåreodden til Daleveien og Marnardal.
Utbedringer er foretatt, men de verste flaskehalsene står igjen. Det kan nesten sies at dersom ikke Mandal hadde fått Halse, så hadde det vært kroken på døra. Men slik var det i mange småbyer på den tiden. Det er nok å minne om Flekkefjord, Lillesand og Grimstad. Stedlige forhold osv. har uansett gitt forskjellig resultat.
En del politikere har vært opptatt av at byen, som fremdeles heter Mandal, skal bli så stor – mange nye virksomheter og mange nye boliger, og alle ser ut til å ville bruke Bryggegata som forbindelsen mellom øst og vest. Vegvesenet hadde klare oppfatninger om dette for noen år tilbake. Skal noe gjøres ville det bli veldig dyrt.
Hva om bystyret hadde blitt mer fokusert på byplanlegging, i stedet for å «ta en Tingbrand» i Sodevika?
Sven Tallaksen