Leserinnlegg

Vi er en samtalegruppe for pårørende til personer med demenssykdom som har eksistert i fire år. Vi er idag 12 personer i gruppen.

Sent i august kunne vi lese i Lindesnes avis at kommunen i juni hadde vedtatt store innsparinger i helsesektoren. Kommunen hadde tidligere fått en rapport fra Agenda Kaupang Bærekraftig helse- og omsorgstjeneste med analyse av Velferds tjenesteproduksjon i 2021. Kommunestyrets vedtak gjaldt på kort sikt, på mellomlang sikt og på lang sikt. Allerede i år skal blant annet antall langtidsplasser i institusjon og korttidsplasser reduseres.

Disse tiltak med flere var altså vedtatt i kommunestyret allerede i juni. Enstemmig!

Det er utrolig at innlegget i Lindesnes 30. august var det første som ble presentert for innbyggerne. Nå var også vedtaket konkretisert av Velferd Lindesnes. Det kom som et sjokk på mange, blant annet oss.

Heidi Henanger Haven sier at endringer alltid er krevende. Hun lover at alle ansatte, beboere og pårørende skal behandles forsvarlig. Som pårørende til personer med en demenssykdom har vi ikke hørt et ord før dette kom i avisen. Heller ikke etter oppslaget har vi fått nærmere informasjon, verken pårørende som har den dementsyke på sykehjem eller hjemme.

Dersom vi ønsker et demensvennlig samfunn, er det en viktig forutsetning at samarbeidet mellom kommune og pårørende fungerer. I dette tilfellet har kommunen tydeligvis ikke ansett informasjon som viktig.

Vi ser at utgangspunktet for Kaupang-rapporten er at Lindesnes kommune har for mange sykehjemsplasser og avlastningstilbud i forhold til kommuner det er naturlig å sammenligne seg med. Vi har ikke sett hvordan konsekvensene for brukerne og pårørende er vurdert. Eller er de i det hele tatt vurdert?

Forhåpentligvis vil en del eldre ha nytte av noen av tiltakene, slik at de kan bo lengre hjemme enn de ville kunne ellers.

Men vi vet at eldrebølgen som kommer, vil medføre at langt flere enn i dag får en demenssykdom. Hyppigheten øker med alderen.

På landsbasis regner en med at cirka 80 prosent av sykehjemsbeboere har en demenssykdom. Vi mener det er merkelig at det ikke er skilt mellom hva personer med en demenssykdom trenger, og hva andre eldre kan trenge.

Når sykehjemsplasser nedlegges, vil det bli vanskeligere å få en fast sykehjemsplass.

Hvem skal da ta vare på den demenssyke? Pårørende gjør en enorm innsats i dag og mange blir selv syke. Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for helse sier at det er ikke mer å hente hos pårørende. Dette kan vi bekrefte at også gjelder i vår kommune. De fleste pårørende blir etter noen tid helt utslitte, og flere blir selv syke. Vi lurer på hva politikere og administrasjonen vet om den belastningen?

Pårørende som i dag har den demenssyke hjemme, fortviler og er dypt bekymret for fremtiden.

Kommunen har i dag sykehjemsplasser for personer med en demenssykdom som vi som pårørende er godt fornøyd med. De fleste pasientene ser ut til å slå seg til ro etter hvert. De får et fellesskap med andre, og aktivitetsnivået er lagt til deres nivå. Mange blir langt roligere enn da de var hjemme.

I dag blir flere personer med demenssykdom plassert i omsorgsbolig. Pasienten kan ha like store behov som pasienter på sykehjem, og pårørende fortviler. Bemanningen er lavere enn på sykehjem, og pasienten blir ofte sittende på rommet alene i lange perioder. Og pasienten kan ha like store hjelpebehov som pasienter på sykehjem.

Når det gjelder tekniske hjelpemidler som kommunen ser for seg at skal gjøre muligheten til å bo hjemme lengre, så er denne hjelpen lite aktuell for demenssyke.

Demens og digitalisering går ikke så bra sammen.

Tekniske hjelpemidler kan kanskje fungere på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet. På det tidspunkt det er snakk om sykehjemsplass eller avlastningsplass, kan vi stort sett se bort fra slike hjelpemidler.

Også korttidsplasser skal reduseres. Vi antar at korttidsplasser inkluderer avlastningsplasser. Avlastningsplasser er et tilbud slik at pårørende får et pusterom, og som antakelig fører til at den demenssyke kan bo hjemme noe lenger.

De fleste vil bo hjemme så lenge som mulig. Det kommer frem i flere undersøkelser, og det ser ut som det blir tatt til inntekt for å bygge ned sykehjemsplasser og andre kommunale botilbud. Men hvor lenge er «så lenge som mulig»? Det er pårørende som får en enorm belastning. Og pårørende sliter allerede med dårlig samvittighet for at de ikke klarer å yte nok. Det er en tøff avgjørelse som må tas når det skal søkes om rullerende opphold eller fast sykehjemsplass for den demenssyke. I dag er pårørende til en hjemmeboende person med en demenssykdom dypt bekymret for fremtiden.

Vi må ikke komme i den situasjonen at vi ikke lenger kan gi personer med en langtkommet demenssykdom et forsvarlig trygt tilbud de siste årene av et langt liv.

Vi er på full fart dit.

Pårørendegruppen er sjokkert og spør Lindesnes kommune:

Hvorfor har ikke pårørende vært involvert i prosessen? Det ser ut som verken Lindesnes demensforening eller samtale grupper har fått noe informasjon tidlig i prosessen.

Hva har kommunen gjort for å vurdere hvordan belastningen kan lettes for pårørende?

Hvilke vurderinger er gjort med hensyn til tilstanden til personer med en demenssykdom og belastningen på pårørende?

I hvilken grad har man vurdert de ulike behovene til eldre og eldre med en demenssykdom?

Hvordan blir det med dagtilbud? Det er allerede i dag for dårlig, både når det gjelder antall dager og antall timer på dagen.

Hvorfor står Lindesnes kommune som en av kommunene som støtter prosjektet «Et demensvennlig samfunn» når kommunen ikke bryr seg om informasjon og samarbeid med pårørende?

På vegne av gruppen,

Andora Fjeldsgaard Sjøgren

Torhild Lian Rom