Pissemaur kan være ganske irriterende. I alle fall om de er mange og på steder der man ikke ønsker å ha de. Rogalendinger har på Sørlandet fått tilnavnet «pissemaur», eller bare «maur». Usikker på opphavet til dette. Kan nok tenkes at det er på grunn av at de er mange som samles, til dels høylytte og tar seg litt til rette. Denne type maur kan nok også oppleves som noe irriterende i enkelte situasjoner. Som utflyttet vestegd med 25 år som maur (bor i Stavanger) kan jeg se den.

Dog tror jeg ikke kommunene på Sørlandet, og spesielt de økonomiansvarlige i disse, har mye mot denne type maur. De bidrar nemlig til betydelig verdiskapning gjennom bygging / drift av hytter og handel hos lokale bedrifter, marinaer etc. I tillegg betaler de en mye høyere eiendomsskatt til Lindesnes kommune enn faste innbyggere. Det siste kan virke urettferdig, men det aksepteres da det kan sees på som turistskatt. En skatt for å få lov til å bruke skjærgården. For det er derfor maurene setter seg bilen hver helg og kjører til Sørlandet. Bedre vær og en skjærgård som man ikke finner på Vestlandet.

Bransjen mange av oss maur jobber i, oljå, har utallige eksempler på prosjekter som har gått veldig galt på grunn av hastverk, dårlig planlegging eller manglende konsekvensutredninger. Eksempler på dette er brønner som har blitt mye dyrere eller ikke leverer, plattformer som må fjernes før noe olje eller gass er produsert og ombygginger av eksisterende installasjoner der omfanget er kraftig undervurdert. Resultatet er tapte penger for de involverte selskaper og for staten. Mye penger, 10-talls milliarder. Men, det er «bare» penger og partene har rygg til å bære det. Viktigst er alltid at det ikke blir skade på personell eller ytre miljø.

Politikerne i Lindesnes er nå på et fast-track prosjektløp for Sodevika der resultatet VIL føre til massive, irreversible skader på det ytre miljø. Skjærgården skal sprenges ned med en tro, eller i hvert fall et håp, om at det en gang i fremtiden vil føre vil verdiskapning. Troen er sterk på Sørlandet, men her må man ta et skritt tilbake. En slik beslutning må være gjennomarbeidet og forankret i virkeligheten med konkrete og inngåtte avtaler for etterbruk. Per i dag er dette bare en tro, et håp, og det er et mildt sagt skremmende svakt grunnlag å gjøre en så stor beslutning på.

Konsekvensen for skjærgården vil bli fatal, og gjøre kommunen langt mindre attraktiv for maurene. For en rogalandsmaur er ikke redd for å flytte på seg, og har ingen problemer med å finne seg en ny tue. Med ny og bedre vei vil områdene øst for Lindesnes bli langt mer attraktive og lettere tilgjengelige. Resultatet for Lindesnes og Mandal vil bli en fattigere turistby, både i form av turistkroner og gjester som igjen vil innvirke på opplevelsen av et sydende sted sommerstid.

Tro kan flytte fjell sies det. Men kjære lindesnespolitikere; ikke prøv dette i praksis. Sats heller på å utvikle de fordeler dere er gitt av naturen. Sett søkelys på å gjøre maurtua større, og ikke risikere at den flyttes til et annet sted på Sørlandet. Det vil både maurene og naturen takke dere for.

Arne Gulliksen, maur, sørlending og Mandals-patriot. Det siste står nå på spill..