En historie som kunne ha vært sann

«I går kveld ved 18-tiden, i forbindelse med fotballtrening på kunstgressbanen i idrettsparken, ble en ung gutt hardt skadet. Gutten kommer aldri mer til å spille fotball.

Gutten var som bare barn kan være, opprømt og glad – han hadde fått skryt av venner og trener på treningen. Bestefaren som skulle hente han så at det var en svært glad gutt som kom løpende mot veien hvor han og andre hadde parkert. Han forteller at han ser for seg hvert sekund som om det skulle være timer. Gutten vinker, smiler og kommer løpende i sin nye flotte MK-drakt, roper og holder fast på fotballen han hadde fått til 6 års dagen uken før.

Resten er svart for bestefaren, han husker bare hyl fra bremsene til en passerende bil i det gutten i hans hjerte kom løpende ut mellom to parkerte biler som stod langs veien ved porten ut fra banen. Så smellet og en uendelig stillhet – stillhet – stillhet…»

Hvordan det gikk vet vi ikke, for akkurat i det legehelikopteret kom våknet bestefar – riktignok drivende våt og oppskjørtet – hadde hatt sin verste drøm noensinne. Han føk ut av sengen og inn på soverommet ved siden. Der, der lå barnebarnet. Han hadde drømt, en vond drøm, men allikevel en drøm. Han fikk en tåre i øyene og han måtte bare gi poden en klem.

Historien kunne ha vært sann, faktisk er det dessverre slik at potensialet for akkurat en ulykke som dette er høyst tilstede.

Hvorfor innleder jeg slik som dette? Historien er dessverre slik at jeg i nærmere et år har prøvd å få de rette personene i tale – uten at man meg bekjent har gjort noe som helst.

Jeg var i kontakt med ordfører høsten 2018 og fortalt om faren ved Idrettsplassen i Mandal. Ordfører ønsket ikke å engasjere seg da han mente at det ikke var kommunens ansvar – det var jo MK som hadde treningene!!!. Det er jo en måte å skyve ansvaret over på andre – men still deg spørsmålet, hjelper det de små glade barna til å ha en sikker hverdag?

Jeg har i 2019 vært i kontakt med 3 i administrativ ledelse i Mandal kommune og ledelsen i ansvarlig etat (Bydrift). De fleste var enige med meg om at det var noe som måtte gjøres raskt.

Leder av Bydrift derimot hadde mottatt brev fra meg som ble sendt via parkeringsselskapet 3. april, men svaret var at det lå i bunken og det kunne ta lang tid, svært lang tid før han hadde tid til å se på dette. Selv når jeg forklarte at det her var snakk om små barn var svaret at alt måtte vente på tur. Jeg poengterte at dette enkelt kunne forhindres ved å sette 2 fenderstein slik at ikke biler kunne parkere eksempelvis 5 meter på hver side av utgangen. Svaret var fremdeles – har ikke tid til å se på det.

Hva sjokkerer meg mest? Barn skal ha en trygg skolevei, HMS er på dagsorden i arbeidslivet og for så vidt også på skolen. Det er ungdomsråd som skal inn i alle planer som vedgår ungdommen. Men hvem tar seg av sikkerheten for de minste?

I dette konkrete tilfellet er det mulig å hindre ulykke ved svært enkle virkemidler – kostnad tilnærmet 0. Bydrift kjører forbi daglig og kunne sett på dette, men …

Under sykkelrittet i vår – for øvrig et fantastisk arrangement – ble det brukt store kommunale ressurser. Samme etat, samme mennesker og bil brukte mye tid på å sette opp parkering forbudt-skilt og bukker på eksakt samme sted som jeg har påpekt i ett år.

Jeg har vært på tilbudssiden og sagt at jeg gjerne stiller opp for å vise faren – jeg har sett flere episoder som har vært sekundet fra å bli ulykke. Jeg har sendt kommunen bilde via Parkeringsselskapet.

Spørsmålet er hva nå? Jeg skulle gjerne ha fått svar på følgende:
Hvem har ansvar for sikkerheten ved anlegg som dette? Er det foretatt en risikovurdering ved anlegg av ny bane hvor det også er port rett ut i veien? Hvorfor har jeg ikke fått skriftlig svar på en skriftlig henvendelse? Hvem kan vi stille til ansvar dersom en ulykke skjer, tenker da administrativt? Hvilken rolle skal ordfører fylle når henvendelser som dette kommer, sende videre med et skuldertrekk eller få noen til å sjekke ut?

Jeg er sikkert en gammel bestefar som ikke er verdt å høre på, men etter å ha arbeidet med sikkerhet og fareidentifikasjon i flere tiår har jeg nok et ekstra våkent fokus på dette.

Det er beklagelig at jeg må gå til avisen med dette, hadde håpet å unngå dette – men barn er viktigere enn å skjerme enkeltpersoner som i mitt hode ikke gjør jobben.

Sluttelig – kjære foreldre. Vis at dere er mer ansvarsbevisste enn andre – sett ikke bilene rett ved utgangen. Tenk siktlinje for barn som ikke ser over høye biler.

Og så – det er 30 km/t som er fartsgrensen. Ikke 50–60 som jeg ofte ser selv om det er biler parkert langs veien.

Hilsen en bestefar som på ingen måte har tenkt å gi opp.

Johnny Birger Vatne

Les hele saken med abonnement