Hva er det som skjer i Mandal?

Å møte en låst dør i et offentlig bygg, virker unaturlig og fremmed – i en by som vår. Og jeg undres; hvorfor låse? Mitt første møte med en dør låst, var i NAV-bygget på Malmøsiden. «Javel!» tenkte jeg. Det er kanskje forståelig, ettersom personalet har vært utsatt for trusler. Og det er jo en menneskerett å beskytte seg. Så kan en jo be om avtale, og bli forsvarlig låst inn.

Mitt andre møte med en låst dør var i rådhuset. Hva er det som skjer? Rådhusdøren stengt! Jeg rikser litt i døren, men den lar seg ikke åpne. «Her er det noe som ikke stemmer», tenkte jeg, for vår nye – så joviale – ordfører Alf Erik Andersen lovet vitterlig «en åpen dør» for innbyggerne. Men det var under valgkampen. Uansett – jeg snur ikke på trappa! Jeg «tar ordføreren på ordet», for det er et par spørsmål jeg gjerne vil ha besvart.

Så ser jeg en kodelås – og (heldigvis) ei gammeldags ringeklokke og ringer på. Ei hyggelig dame åpner og viser meg inn og ordner «avtale» med ordføreren. Så langt har ingenting skjedd. Men jeg har en viss forståelse, for den arme ordføreren har vel – i disse økonomisk turbulente tider – annet å beskjeftige seg med enn å lytte til en gammel skattebetaler.

Men Alf Erik, jeg prøver igjen! For under valgkampen lovet du oss velgere «en åpen dør». Og just for det fikk du «en slenger» fra en håpefull velger. Men for en skattebetaler å møte en låst hoveddør til kommunens rådhus, er ikke greit. Hvorfor låse? Politikammeret har også en låst dør. Politikammeret!

Heldigvis har bankene i byen fremdeles åpne dører, men så er vel seddelbunken redusert i takt med bruken av Vipps. Å møte en låst dør i vår så idylliske by er uvant, og når en har ærend til «Lindesnes avis», møter en «forlademæ» ei låst dør – også der. Jeg skjønner ikke? Avisen er jo – til alles glede – blitt bedre. Men når postkassen er tom, er det til lede.

Det er forresten lenge siden jeg lot min egen ytterdør være ulåst.

Gulla Lind