Kommunen sliter økonomisk, og vi må spare penger. I det nye kommunebudsjettet er det kommet flere forslag om at det må spares i skolen ved å kutte ned på alt som ikke er lovpålagt som for eksempel skiturer og avslutningsturer for ungene, samt slå sammen klasser eller kutte ned i bemanning som bunner ut i færre voksne per unge.
Jeg mener at selv om det må spares, så kan det kan ikke kuttes mer i skolen. Det er allerede kuttet ned til beinet og her er det ikke mer å hente. Vi har dyktige, hardtarbeidende ansatte ved skolene som står på for at ungene skal ha det best mulig på skolen. De gjør så godt de kan, men de er ikke roboter. Arbeidsmengden som kreves av ansatte i skolevesenet begynner å nærme seg umenneskelige høyder, også skal det kuttes mer?
Lærerne får beskjed om at de ikke skal jobbe fortere, men smartere hvis det blir færre voksne per unge. Dette er smarte mennesker! De jobber allerede så smart de kan!
Spørsmålet politikerne bør stille seg med dette sparetiltaket er ikke hvor mye kommunen kommer til å spare, men hvor mye penger de kommer til å tape på dette på lang sikt? Hvis noen setter seg ned og regner på hvor mye det vil koste kommunen for hvert barn som ikke fullfører vanlig skolegang og ikke blir i stand til å forsørge seg selv, så tror jeg det vil bli svimlende åpenbart at dette ikke er ett sparetiltak i det hele tatt. For ikke å snakke om barnefamilier som velger å flytte til en annen kommune fordi ungene ikke trives på skolen.
Sykemeldinger i hele oppvekstsektoren er også et kostbart problem som på ingen måte blir bedre hvis det kuttes enda mer. Hvis kommuneøkonomien skal komme på rett kjøl er vi avhengig av at folk ønsker å bo og jobbe her. Hvis ungene som vokser opp i Lindesnes ikke trivdes på skolen, så kommer de til å flytte så langt unna som mulig, så fort de er store nok.
Kan de derimot tenkte tilbake på en oppvekst med trivsel og gode minner fra skolen, så er sjansen mye større for at de blir boende og vil etablere seg her. Politikere blir valgt for en kort periode av gangen, så jeg vil tro det er lettere å vedta ting som hjelper på økonomien akkurat nå, men at det er kanskje vanskeligere å se for seg konsekvensene av denne politikken på lang sikt.
Hvis dere som meg planlegger å bli gamle i denne kommunen, så vil jeg møte igjen barna og ungdommene våre som mekanikere når jeg trenger hjelp med å få fikset bilen, som brøytemannskap når det snør, eller som sykepleiere, hjelpepleiere eller leger når jeg til slutt ender opp på sykehjem. Det jeg ikke vil, er å møte dem igjen i gangen på sykeheimen, ikke som ansatte, men som boende fordi kommunen har så dårlig råd at det eneste tilbudet de har for unge som sliter psykisk er å bo på sykehjem sammen med oss gamle.
Hvis vi ikke satser på ungene våres og får loset dem trygt gjennom grunnskolen, så er det de som sliter som ryker først, og da blir plutselig det siste scenarioet mer realistisk enn man skulle tro. Ingrid Torstensnes,
selvstendig næringsdrivende og småbarnsmor