Debattinnlegg
Det er mange som bedriver ord, Når budskapet ikke er klart, blir det ofte flere ord enn nødvendig. Disse tankene slo meg da jeg forleden hørte to statsråder tale. De var kunnskapsrike og svært dyktige, men det ble en flom av ord! Men de er ikke alene om det.
Som prest har jeg bedrevet orden gjennom et langt yrkesaktivt liv. I en kirke som setter ordet i sentrum, er det en forutsetning at presten forkynner. Men hvilken annen yrkesgruppe kan si så mye uten å bli motsagt?
Av og til når jeg sitter i kirkebenken og ikke forstår prekenen eller er svært uenig i det som blir sagt, har jeg lyst til å reise meg å spørre: «Hva var det egentlig du sa? Kan du uttrykke deg på en mer forståelig måte?» Men slikt kan man ikke gjøre i en kirke. Det er rett og slett upassende! Taleren får fortsetter uten at noen motsier hen. For talerne har nærmest monopol på ordene der de står.
En kollega fikk en gang etter en preken under kirkekaffen en henvendelse fra en fra menigheten «Jeg forstod at du hadde noe på hjertet, men hva var det egentlig du sa?»
Kommunikasjon er vanskelig. Og det er sannelig ikke en lett oppgave å oversette eller rettere sagt tolke «kanaans språk» inn i vår tid og virkelighet. For «Guds klare ord» er langt fra så klart som enkelte vil ha det til. Det er skrevet for andre som levde under helt annerledes forhold enn det vi gjør.
Derfor kunne det være ønskelig at tilhørerne av og til midt under prekenen fikk reise seg fra benken og spørre predikanten om hva hen mente? Det tror jeg ville skape litt mer liv og engasjement. Men jeg vet at det passer seg ikke, i hvert fall ikke under en gudstjeneste en søndag formiddag!
Knut Sand Bakken, pensjonist og vikarprest