Omsorg – en vare eller en tjeneste?

Med et FrP med vind i seilene vil de av oss som det ikke «har rabla for» (Fv 11.05.2019) innvilge Vibeke Wærn og Nadia Damkås, Lindesnes SV, sitt ønske om en debatt vedrørende kommunal eller privat barnevernstjeneste. Grunnen til ønsket om debatt skal være at de vil forhindre at noen skal kunne tjene seg rike på dette.

Siden ovennevnte hevder at, sitat; «omsorg er ikke en vare», så er det greit å se litt på terminologien de bruker. Selv har jeg aldri hørt at eldre, barn, funksjonshemmede eller hvem det måtte være som får tjenester i regi av kommunale ordninger, blir omtalt som en vare. En vare er noe man kjøper, som eies når den blir betalt. En tjeneste, derimot, er et arbeid eller en tjeneste (i flg. moderne terminologi) som man betaler for, enten pr. time eller for et avtalt arbeid som utføres, en stykkpris.

Hvis vi kan være enige om at omsorg ikke er en vare, kan vi se litt på den historiske utviklingen når det gjelder omsorg. I min barndom, for 50-60 år siden, var det svært få fulltids barnehager av den enkle grunn at mødre var hjemmeværende og barn hadde mange lekekamerater i gata. Noen steder var det åpen barnehage noen timer midt på dagen, men i hovedsak var det mødrene som stod for omsorg av både barn og gamle. Behovet for kommunale tjenestene var ikke store, men økende som en konsekvens av at mødre etter hvert begynte å jobbe utenfor hjemmet.

Samfunnet ville selv dra omsorg for sine borgere fra vugge til grav. Presset på kommunene for å skaffe barnehageplasser og sykehjem ble enormt. I samme periode la man ned offentlige institusjoner pga den omsorgssvikt og mishandling som foregikk der. Offentlige norske barnehjem har ingen solskinnshistorie å se tilbake på. I alt har 1885 tidligere barnevernsbarn fått erstatning for overgrep de ble utsatt for mens de var i myndighetenes varetekt i barnehjem og andre barnevernsinstitusjoner, (Kilde; journalist Anne Lise Stranden 5.mai 2014, «Derfor tiet ansatte om vold i barnehjem»). I tillegg kan jeg nevne Reitgjerdet, en statlig institusjon som ble nedlagt i 1987 grunnet massivt bruk av tvang og remmer. (Kilde; Svein Solstad’s bok 'Rapport fra Reitgjerdet')

Så vårt spørsmål bør vel være, ikke om noen skal kunne tjene penger på omsorg, men hvem kan gi best omsorg når familien svikter eller ikke er mer? Mener SV at barnevern skal være den eneste tjeneste en kommune eller stat ikke skal kunne kjøpe?

Stat og kommune har i mange år lagt ned mange av sine oppgaver for å kjøpe tjenester i det private næringsliv. Jeg nevner kort veiprosjekter, brøyting, redusert parkvesen og mye, mye mer. De kjøper tjenester av firmaer som alle tjener penger på det. Noen blir til og med rike! Jeg vil utfordre SV’ere over det ganske land, men særlig Wærn og Damkås; vil dere ha private barnevernsinstitusjoner helt vekk? Hva da med bygg og anleggsbedrifter som tar ut store utbytter? Hva med transportselskaper? Små og store bedrifter som bygger seg opp rikdom, skal de også vekk? Skal stat og kommune la være å benytte deres tjenester for selv å bygge opp igjen de tjenestene de har bygget ned over flere tiår? Skal vi i det hele tatt ha et privat næringsliv? Skal det være lov å tjene mye penger i dette landet? Bli rik? Omsorg er en tjeneste det betales for på lik linje med alle andre tjenester stat og kommune kjøper. Tjenester kjøpes fordi det gir like gode tjenester. Det frigjør kapital og gir bedre fleksibilitet.

Bare som et apropos: Noen av de rike her i landet har i flere hundre år gitt tilbake, til nærmiljøet, til byen sin, til sykehus m.m. Mange av parkene og de grønne lungene i Oslo har blitt gitt i gave fra rike mennesker for at arbeidere skulle kunne ha et sted å gå for å kose seg ute, ha et sted å ta med familien i en ellers grå og støvete by. Vi kan ellers nevne Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten, som finansierte Molde Stadion, en gave til byens befolkning. Den hadde i 1998 en prislapp på 212 millioner. Mindre kjent er kanskje Kjell Inge Røkke og Arthur Buchart’s pengegaver og engasjement til norske sykehus. Frank Mohn i Bergen kan nevnes som byens største skattyter i tillegg til at familien gavmildt har delt ut pengegaver til veier og idrettsanlegg og støttet breddeidrett (Norsk Biografisk leksikon). Uten sin rikdom ville de ikke kunne bidratt med disse gavene.

Anne Lund Sjøstrand, Lindesnes FrP

Les hele saken med abonnement