Religion er en personlig sak. Den hører privatlivet til. Forkynnelse i norsk skole ble derfor i praksis forbudt fra 1969. Høyesterett har fastslått at det ikke er anledning til å drive med aktiviteter som er «egnet til å påvirke» elevene til å bli kristne eller religiøse i videste forstand. Den offentlige fellesskolen skal være uten forkynnelse; i praksis uten bønn, salmesang og skolegudstjenester.

Likevel tar jeg meg stadig i å være irritert over at min barneskolegang på Nyplass barneskole i Lindesnes kommune – ti år etter forbudet ble innført i 1969 – likevel i så stor grad var preget av kristen forkynnelse.

Skoledagen på Nyplass barneskole kunne starte med salmesang, maten ble velsignet med bordbønn eller kristne sanger, det var pugging av salmevers, og det var flere besøk i klasserommet av forkynnende misjonærer. Det var gudstjenester i skoletiden, og skolen hadde et tett og fast samarbeid med kirken. Rektor, flere klasseforstandere og vikarer var åpenlyst kristne evangelister, som med stort engasjement og personlig glede brukte den offentlige, skattefinansierte skolen som et instrument for å spre sin private tro til barneskoleelever. Vi ble på ett tidspunkt utfordret av rektor på om vi trodde på mirakler; ingen i klassen turte si nei.

Nyplass var en trygg og god skole på alle andre måter, men den ble ikke drevet lovlig. I dag er det for sent å gjøre noe med, annet enn å forvente at denne praksisen i dag er komplett forduftet fra alle barneskoler i Norge, inkludert alle barneskoler på Sørlandet.

I etterpåklokskapens lys er det likevel tre ting som slår meg:

• Hvorfor var ikke avisene der for å spørre hvordan forbudet mot forkynnelse ble fulgt opp i det enkelte klasserom? Hvorfor fikk forkynnelsen fortsette langt ut på 70-tallet som en naturlig del av undervisningen, selv så lenge etter at det var gitt beskjed om at det var ulovlig?

• Hvorfor gjorde ikke de andre lærerne opprør? Hvordan kunne høyt utdannede og opplyste kolleger akseptere en åpenbar ulovlig praksis med at enkelte ansatte på skolen brukte skoledagen til å forsøke å skape disipler av sin egen tro?

• Hvorfor var ikke fylkesmannen der for å følge opp at kommunen fulgte opp statlige pålegg? Hvordan kunne en kommune – minst ti år etter at det ble gitt tydelig beskjed om at dette ikke var noe en skole skulle holde på med – fortsette med en ulovlig praksis? Noen ganger tenker jeg at det var hubro man skulle vært – da hadde fylkesmannen tatt affære.

En del av de som var lærere på Nyplass på 70-tallet lever ennå. Det hadde vært interessant å få et svar fra dem om hvordan de opplevde situasjonen, om det var noe debatt om dette på lærerværelset, og hvorfor forkynnelsen på barneskolen kunne fortsette så lenge som den gjorde.

Thor Egil Braadland