Den gylne regel, nestekjærlighetsbudet, eller gjensidighetsprinsippet finnes stort sett i alle religioner og livssyn: «Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjøre mot andre.», eller «Dere skal ikke gjøre urett, men det skal heller ikke gjøres urett mot dere».
Etikkens grunnfjell er å gjøre godt mot Den Andre, altså Den Gode Gjerning. At Hamas og Israel nå bomber hverandre tilfredsstiller ikke kjærlighetsbudet, men det tilfredsstiller en resiprok tolkning av gjensidighetsprinsippet: «Jeg bomber deg for jeg vil at du skal bombe meg.» Ja, jeg blir ikke overrasket om det er nettopp det som var Hamas sin plan. Hamas og alle palestinere vet at Israel alltid svarer mangfold tilbake på opprør og protester fra deres side. Det har de alltid gjort fra før 1948. Da Hamas bombet Israel 7. oktober visste de nøyaktig hva som ville skje. Netanyahu og hans ultrakonservative kumpaner slukte agn og snøre og resultatet ser vi nå, et sønderbombet Gaza og tusener av døde sivile voksne og barn. Dette kan ikke komme som en overraskelse på noen og var kanskje nettopp det Hamas planla? Dermed er det faktisk Hamas som fortsatt har regien på det som foregår nå, selv om de er den svake part militært sett. Men samtidig har de med dette igjen manifestert seg som en ekstrem terrororganisasjon, ikke bare ovenfor Israel, men også ovenfor sin egen befolkning i Gaza og dermed Palestina. Oppsiden for Hamas, som antakelig også var planlagt, er at en hel verden nå viser sympati ovenfor det palestinske folk og kritikk mot Israel for sin brutale gjengjeldelsesfremferd. At Hamas ligger an til å bli «slått» militært er antakelig for de en kalkulert kostnad. Hendelsene nå har gjødslet grobunnen for at Hamas og andre motstandsbevegelser sannsynligvis vil gjenoppstå med fornyet kraft i årene fremover. Den onde sirkelen ruller videre, slik den har gjort i 75 år. Problemet, på begge sider av konflikten er at de få ekstreme grupperingene, som gjensidig ønsker å fjerne hverandre, får styre politikken for de mange.
Kunne Netanyahu ha gjort noe annerledes etter 7. oktober? Kunne han ha sagt at «Nok er nok. Nå får det være nok lidelse mellom oss. Vi har kriget og hevnet, kriget og hevnet i 75 år pluss. Nok er nok. Vi legger geværet ned, vi biter i oss dette angrepet. Vi setter en strek der vi er nå og utveksler fanger og gisler og vi etablerer et samarbeid med Fatah, som skal slå ned på all form for terrorisme og menneskerettighetsbrudd, enten det skjer på Palestinsk eller Israelsk jord.» Dette hadde Hamas ikke forutsett. De hadde alene blitt den store stygge ulven for hele verden og Israel hadde fått sympati fra hele verden og Netanyahu hadde ligget godt an for den neste fredsprisen. Bistand ville ha strømmet inn fra hele verden til både Palestina og Israel.
Jada, jeg vet jeg er en romantisk drømmer – akkurat som John Lennon da han skrev Imagine. Jeg tror det kunne fungert, men Netanyahu og hans kumpaner har over flere år bevist at de ikke er i den ligaen. Etikkens kirkegård er resultatet.
Jeg har selv jobbet i Gaza og på Vestbredden og har hatt mange fine samtaler med palestinske kolleger. Det som er interessant, er at ikke en eneste person jeg har snakket med ønsker seg en tostatsløsning. Alle ønsker seg én felles stat med Israel. Det virker noe pinlig naivt når norske myndigheter stadig holder på en tostatsløsning. Særlig når vi vet at Osloavtalen ikke led en naturlig død men ble aktivt drept av partene. Fortsatt internasjonalt press for en tostatsløsning vil kunne fyre oppunder den ufreden vi nå ser utspille seg i regionen. Norske myndigheters begrunnelse er blant annet at demografiske og folketallsmessige forskjeller mellom palestinere og israelere er så store at det ikke lar seg gjøre i praksis. Det er feil. Det går fint an å skape et «parlamentarisk» system som ivaretar denne problematikken, slik at ikke én part får en ensidig fordel over tid. Palestina har dessverre alltid vært den svake parten i denne konflikten. Mye på grunn av deres kultur og manglende evne til å enes om noe som ligner på et fungerende statsapparat. De har heller ikke fått mye hjelp av sine arabiske naboer, annet enn retorisk støtte og «lip service». Så de har endt opp med kontakter de gale veiene, for eksempel mot Iran. Palestinas potensielt beste venn i et langsiktig perspektiv er derfor, hold deg fast – Israel! Da vil Palestina kunne kutte sine bånd med sine dårlige venner og knytte varige bånd med sine arabiske naboer, slik Israel nå er i ferd med å gjøre.
Tenk deg ett land, Israel/Palestina, med hovedstad Tel Aviv og Jerusalem som en abrahamittisk hellig stiftelse.
Oddwin Skaiaa