Debattinnlegg
Fædrelandsvennen hadde tidligere i sommer et oppslag der to biologer uttrykte frykt for at viktige naturverdier ødelegges med utbygging av Strømsheia ved Hånes fordi beslutningsgrunnlaget for det politiske vedtaket om artsmangfoldet var ifølge biologene skandaløst dårlig.
Saken har klare paralleller til «Sodevikaplanen» med nedsprengning av 340 daa gammel og intakt kystnatur og kulturlandskap. Utredningen slår i sammendraget fast at registreringen og konsekvensene for biologiske verdier er svært mangelfull da en rekke arter ikke engang er nevnt i utredningen. Undersøkelsene ble foretatt i november! Til tross for dette ble planen vedtatt med store kunnskapsmangler.
Slik er det med arealplaner i mange kommuner hvor politikerne gjør vedtak om store inngrep i verdifull natur på et svært mangelfullt naturfaglig grunnlag. At det ikke er noen samordning for utnyttelse av ledige næringsarealer i aktuelle fylker for havvind som Agder og Rogaland og er sterkt beklagelig, og kystkommuner i Agder konkurrerer seg imellom om å tiltrekke seg havvindaktører ved å flatsprenge store arealer i strandsona. Om disse gigantiske steinbruddene noen gang blir fylt med virksomhet framtida trenger, er høyst usikkert.
Naturforbruket akselererer i Agder. I tiden framover foreligger det ifølge Agder fylkeskommune planer for nedbygging av natur til veier, industri, fritidsboliger, næringsbygg, råstoffuttak m.m. på nær 630 km² mens det fra «steinalderen fram til i dag er bygget ned 370 km²». At artsmangfoldet i Agder vil bli sterkt forringet med realisering av disse planene, er åpenbart. Kommunene bør bruke arealregnskap som et middel til samarbeid for å begrense naturforbruket hvis ikke ender vi opp med å overlate en stekt skadet og sårbar Agdernatur til våre etterkommere.
Kommunene kartla sitt biologiske mangfold i 2003 etter pålegg fra direktoratet for naturforvaltning. Da var det interesse og engasjement rundt om i landet for å få oversikt over kommunenes biologiske verdier. Kvaliteten på dette arbeidet varierte nok, men intensjonen var at kommunene skulle fortsette med påfølgende undersøkelser samlet i en kommunal «artsbank». Interessen døde imidlertid bort og kartlegging ble overlatt til private aktører i forbindelse med utbyggingsplaner. Det viser seg imidlertid ofte at undersøkelsene og vurderingene av naturverdiene er sterkt nedvurdert når økonomiske interesser trykker på.
Så hvorfor er det ikke et større lokalpolitisk engasjement rundt om i kommunene for kunnskap om og for å beskytte artsmangfoldet? Lokale Agenda 21 fra 1992 og postkortaksjonen i 2009 er eksempler på løft for naturen i landets kommuner som regjeringen igangsatte. Det mest åpenbare etter Montreal vil være at regjeringen vender seg til kommunene for oppfølging av Naturavtalen fordi arealforvaltningen er kommunenes ansvar. Målet om 30 % vern innen 2030 må ikke minst løses lokalt. Da kan prosjektet «Lokal Agenda 21» være retningsgivende, altså et statlig prosjekt som følges opp med økonomiske midler for å styrke den faglige interessen og kompetansen i kommunene. Samtidig må næringsliv og frivillige organisasjoner trekkes med til eksempel gjennom et ad-hoch utvalg med innflytelse på kommunens politikk.
Naturmangfoldloven kom i 2009 og mange hadde store forventninger til at naturen da skulle få reell beskyttelse. Praksis har vist det motsatte gjennom vedtak som kommunene nærmest daglig fatter etter plan og bygningsloven. Lovens fine bestemmelser er i stor grad blitt innholdsløse papirbestemmelser. Etter 2013 er for øvrig statsforvalteren vingeklippet og bruken av innsigelser sterkt redusert, noe som har bidratt til at naturvernet er betydelig svekket.
Naturtap og fragmentering er ifølge FNs naturpanel den viktigste årsaken til at artsmangfoldet forsvinner. Vi blir fattigere, og vårt eksistensgrunnlag forvitrer når naturen utarmes og forsvinner. Det beste grepet vi kan ta for å sikre det biologiske mangfoldet i Lindesnes, i Agder eller i landet for øvrig, er å redusere nedbyggingen av natur. Nordre Follo kan fremstå som et eksempel til etterfølgelse. Kommunen har mål om arealnøytralitet. Det innebærer null tap av natur i den fremtidige utviklingen av kommunen. Kommunene er nærmest til å følge opp «naturminister» Barth Eides uttalelser i Montreal i desember, men det forutsetter en holdningsendring i de lokalpolitiske miljøene. Det bør regjeringen bidra til og hver og en av oss nå ved valget i september.
Peder Johan Pedersen, fylkesleder i Naturvernforbundet i Agder