Debattinnlegg

Tusen takk for framleggingen av planene rundt utbyggingen av Sodevika og Klevefjorden i Buen. Det var en nyttig orientering fra kommunen og utbyggerne sin side, og det var viktig både det som ble sagt, og særlig det som ikke ble sagt. Jeg har alltid tenkt, at kommunen det er oss; menneskene som bor her, og at vi har et lokaldemokrati. Nå vet jeg ikke lenger om det stemmer.

Jeg er en av dem som føler på stor sorg over at skjærgården vår planlegges ødelagt for alltid. Ikke bor jeg i direkte berørte områder, ei heller har jeg hytte der, men naturen nytes både til fots og til vanns. Hvordan må det ikke være for dem som har sin tilhørighet der, og får sin foreldrearv og det kjæreste de har fullstendig rasert? Naturen vår ødelegges, bit for bit, og kampen mot det synes å være nærmest håpløs.

Ordføreren sier slik jeg oppfatter det, at det ikke er hans oppgave å ta hensyn til enkeltmennesker, men å tenke på fellesskapets beste. Han må også sørge for at kommunestyrets vedtak blir realisert og gjennomført i henhold til reguleringsplaner osv. Jeg tror han ærlig og oppriktig tror på det han sier, og mener det er til det beste. Likevel, hvordan er det mulig å distansere seg så totalt fra handlingenes betydning og realiteter? Hvordan kan noen, det være seg politikere eller andre, mene at man er fritatt fra å tenke på sin nestes ve og vel, og livene som berøres?

Hadde jeg enda trodd at det ville være bra for klimaet og naturen. Men jeg tror ikke på det. Vindkraft i seg selv høres flott ut, men jeg tror bare det blir enda en kilde til problemer vi ennå ikke kjenner rekkevidden av. Olje og gass ser det ut til å være liten vilje og evne til å fase ut, og kommer ikke til å skje på fryktelig lenge. Den beste løsningen gjenstår sannsynligvis ennå å finne, selv om det haster.

Det sies at der det er stillstand er det tilbakegang, og at det må være framdrift og utvikling. Det er lett å si seg enig i dette, men hva er det egentlig som er framgang? Det er tankegangen om stadig økonomisk vekst som har brakt oss dit vi er i dag, med en enorm klimautfordring, og stort tap av uerstattelig natur. Kanskje framgang nå er å gå litt saktere og litt klokere? Redusere forbruket og bruke mindre energi. Spise litt annerledes, og produsere mat litt annerledes. Kanskje vi til og med ble friskere da, kunne leve litt roligere, og belaste helsevesenet mindre?

Det pekes på behovet for arbeidsplasser, som ganske sikkert er reelt. Vi har en relativt høy andel uføre i kommunen vår, flere eldre blir det også, og de arbeidsføre både skal og må selvfølgelig sørge for disse. Men blir det virkelig færre syke og uføre, når man utsetter lokalbefolkningen for en slik både fysisk og emosjonell belastning som dette er? Jeg tror tvert imot det blir verre, og i tillegg større forskjeller på folk. Større avstand mellom de som «har», og kan bygge de store husene på toppen av de nye byggefeltene, og alle dem som «ikke har». Utenforskap må vi løse på andre måter enn dette. Dessuten vil jeg selv mye heller ha en noe kummerlig alderdom, enn at det vakreste jeg vet skal sprenges i filler for min skyld.

Konsekvensutredningen og hva som er «avbøtende tiltak» venter vi spent på. Jeg kan ikke skjønne hva som skal kunne avbøte slik skade for de menneskene som er direkte berørte. Hva med sjøfugl, og livet i havet? Hvor kommer materialene fra, som de produserer vindmøllene av? Hva med turistnæringen i området? Hvilken turist vil feriere i larmen fra steinbruddene? Ettersom jeg forsto, så skulle dette gjennomføres grundig, og i løpet av kun noen få måneder. Det kommer til å bli travelt.

Politiske prosesser er jeg lite bevandret i, men jeg tror kanskje man må være litt enkel og se det fra utsiden for å forstå hvilken galskap dette er. Det er aldri for sent å snu, så lenge landskapet fortsatt ligger der. Jeg håper dette også gjelder for politikere, og at det er lov å tenke seg om flere ganger. Kanskje til og med ombestemme seg.

Avslutningsvis vil jeg dele med dere et sitat fra Astrid Lindgren: «När menniskor med makt slutar lyssna på folk. Då är det dags att byta ut dom».

Mvh Lena Quamme