Ytring og tillit

Tidligere i høst har det vært innlegg i lokalavisen om arbeidsmiljøforhold i Lindesnes kommune og håndtering av dette. Den siste tid har jeg lest at kommunen nå velger å stenge kommentarfelt i sosiale medier. Noe begrunnet med usakligheter, hets og trakassering fra innbyggerne i disse innleggene. Jeg deler bekymringen om å begrense ytringsfriheten. Et demokrati er nettopp bygget opp på åpenhet og ytringsfrihet, noen ganger langt over det vi kanskje selv tenker er greit. Jeg er helt imot en kultur hvor det på sosiale medier åpnes for hets og mobbing og personangrep, verken mot innbyggere eller ansatte.

Fra min private opplevelse og erfaring, må jo kommunen ha tatt en helomvending når det gjelder personvern. Min kone ble utsatt for maktovergrep, mistillit, utfrysing og krenkelse av daværende leder, med godkjennelse av daværende enhetsleder. Som resultat av dette, klarte hun ikke å fortsette i jobben. Hun ble uføretrygdet etter 26 år i lokalt barnevern. Saken ble belyst på alle nivå, helt opp til rådmann og ordfører. Avvik ble skrevet på høyeste alvorlighetsgrad, rødt nivå. Her var det lite personvern, åpenhet, initiativ og personalivaretakelse å se. Slik opplevde jeg det som deltaker på en rekke møter, da min kone var for syk til å delta. Et ønsket møte med rådmannen måtte jeg vente på i fem måneder og ti dager for før det lot seg gjennomføre.

Da vi ønsket innsyn i behandlingen av det innmeldte avviket og etter flere purringer, tok det nesten tre år, før vi fikk slikt innsyn. Konklusjonen på behandlingen av avviket var «ingen tiltak, avvik lukket». Hele vår prosess og kamp gjennom de årene, var som forsvunnet. Åpenhet, innsyn, inkludering, ekskludering?

Privat så har jeg jobbet i det private næringsliv, totalt rundt 40 år. Mange av dem innen offshore. Her ble det brukt et RUH-system for registrering av uønskede hendelser. Ledelsen tok registreringene opp ukentlig og engasjementet fra de ansatte ble premiert, ikke sanksjonert.

Ledelsen ønsket åpenhet og et inkluderende arbeidsmiljø, som igjen ble en vinn-vinn for alle parter. Jeg tror den høye terskelen for ytring og åpenhet bidro til en lav sykemeldingsprosent på rundt tre prosent. Dokumentasjon fra kommunens enhet som min kone jobbet i på den tiden, viser et sykemeldingstall på 15 prosent. Sykefravær samt kommunens økonomi burde tale for seg selv.

I høst var det flere reportasjer i Lindesnes avis om arbeidsforholdene i Lindesnes kommune. Det medførte flere reaksjoner. Flere kontaktet oss og sa de sto i tilsvarende situasjoner i ulike enheter. Men de var engstelige og turte ikke stå fram eller ta opp utfordringene internt. En hadde forsøkt, men ble i stedet truet med oppsigelse.

Min opplevelse etter det vi sto i, og etter alle henvendelser til kommunen, er at det er en fryktkultur. Folk er redde for å stå fram på grunn av risiko for represalier, og at andre ansatte og kolleger kan vende seg mot dem. Videre opplever jeg at det er en ukultur i kommunens ledelse. Vi har ledere i gale posisjoner, som er opptatte av å beskytte hverandre. I tillegg opplevde vi at min kone ble utsatt for usanne påstander fra ulike ledere. Noe vi kan dokumentere og har kilder på.

Det hele ble Davids kamp mot Goliat.

Mener kommunen at innbyggere eller ansatte, ikke er kompetente nok til selv å vurdere når de vil, bør eller ønsker å ytre seg, om det er i det private eller offentlige rom? Når det gjelder begrunnelse for å stenge kommentarfeltet: Å verne om ansatte og innbyggere grunnet personangrep og usakligheter, så har jeg problemer med å tro helt på det. Jeg tror heller at kommunens begrunnelse til å stenge kommentarfeltet på sosiale medier, går mer på at ting som ikke tåler dagens lys, og ønsket om å holde dette internt.

Ved å legge lokk over frie ytringer, kan en i verste fall oppnå at det blir misnøye blant innbyggere, bidra til dårlige arbeidsforhold, utenforskap og flere sykemeldinger. All historie og erfaring tilsier at åpenhet for ytring generelt, og i arbeidslivet spesielt, fører til godt arbeidsmiljø, lav sykemelding, og som igjen er en økonomisk vinn-vinn for oss alle.

Oddvar Manneråk