Hastverk er lastverk.

Avgjørelsen om detaljregulering av Sodevika er like rundt hjørnet. Mye har vært sagt og skrevet, men også jeg ønsker å ta del i det offentlige ordskifte.

Jeg vil starte med å si at jeg anerkjenner motivene til dem som er positive til tilrettelegging av sjørettet næring i Sodeviga. De håper at det kan skapes nye arbeidsplasser, nye skatteinntekter og nye positive ringvirkninger.

Jeg er imidlertid ikke overbevist om at denne detaljreguleringen er nødvendig eller fremtidsrettet, og jeg forstår rett og slett ikke hvorfor dette blir gjort til en hastesak? Flere av dem som mener det er nødvendig at vi beslutter dette nå i juni, ber oss jo se 30-40 år inn i fremtiden etter de positive ringvirkningene. Hvorfor er det da tilsynelatende lav vilje til å bruke god tid på å følge opp innsigelser, innspill og opinionen på dette? Jeg opplever at en del av de overordnede, eksterne premissene har endret seg underveis, og da tenker jeg at prosessen lokalt også burde justeres.

Hva så politikerne for seg den gangen Sodevika ble omregulert fra LNF til næring? Det er vanskelig å si, men for egen regning kan jeg si at det var noe helt annet enn det som ligger på bordet i dag. Jeg sitter ikke i kommunestyret nå, men hadde jeg gjort det ville jeg klart ha stemt imot denne planen.

Denne planen utfordrer så mye annet vi ønsker å stå for; og det fremstår nesten litt paradoksalt når vi de forrige periodene har diskutert hummerreservat, utfordringer for villaksen, gyting for kysttorsken, etablering av nasjonalpark, bedre bomiljø i Kleven, og så videre.

Jeg opplever at en del av de overordnede, eksterne premissene har endret seg underveis, og da tenker jeg at prosessen lokalt også burde justeres.

Christoffer Westermoen

Jeg har bitt meg merke i en uformell kommentar om at det fram til nå var få som visste hvor Sodevika og Geitmyra faktisk var, og at enda færre faktisk bruker området. Underforstått at det ikke blir et stort savn. Vel, poenget er jo at de forventede negative effektene, som støy, støv og visuell rasering av naturen, ikke er noe en ønsker, eller klarer å overse.

Dette er tema i de mange reguleringsplaner, deriblant E39. Men selv om de berørte grunneiere og naboer heller ikke da var særlig fornøyd, så er det en veldig stor forskjell: Alle visste hele tiden hvilken bruk og nytte veien skulle ha. Anleggsfasens varighet var også ganske definert, fordi det var klare målsetninger for når veien kunne åpnes. Jeg kan ikke si det samme om Sodevika, og forresten heller ikke Strømsvika; men det er opplagt at det i denne planen er snakk om mange år med anleggsarbeid, uten at en egentlig vet hva slags virksomhet som havner der til slutt.

Apropos både Strømsvika og E39, så er det noen ganger slik at en må ekspropriere grunn for å realisere samfunnsnyttige reguleringsplaner. Ekspropriering er kanskje det kraftigste grepet kommunen kan ta ovenfor private grunneiere. Med loven i hånden kan kommunen tvangskjøpe eiendom, til en pris fastsatt av et skjønn. Slik jeg vurderer situasjonen i Sodevika, så kontrollerer regulanten bare deler av det totale området. De fastboende og hyttefolket signaliserer at de absolutt ikke ønsker å selge ut. Hvis en skal tro på at det haster å få på plass næringstomter i Sodevika, i henhold til forslag til regulering, så virker det helt nødvendig å foreta ekspropriering i stor skala! Det har jeg store problemer med å kunne forsvare, når det er så lite fast-fisk i enden av dette fiskesnøret. Hvis det ikke er behov for å ekspropriere eiendom fra motvillige grunneiere, så er det heller ikke noe poeng i å vedta den foreslåtte planen. Verken 15 juni, eller senere.

Christoffer Westermoen