Jeg mener hennes argumentasjon er gammeldags, utdatert og delvis overfladisk og grunnleggende feil.

Professor og gjesteskribent i Lindesnes avis, Janne Haaland Matlary, avlegger den norske skolen en visitt i «tanker på tirsdag», publisert 30.04. Og professoren sparer ikke på kruttet. Den norske fellesskolen levnes liten eller ingen ære. Disiplinen er fraværende, bøllene regjerer og ødelegger, læring finner ikke sted, og lærerne har ingen sanksjonsmidler.

Innlegget er delt på sosial medier, de aller fleste kommentarene er positive og det er mange tomler opp. Leserne deler og liker professorens tanker. Jeg gjør ikke, og skal forklare hvorfor.

Janne Håland Matlary skal ha for at hun er herlig usørlandsk i sine skriverier. Her er det klar tale «utan atterhald» som min gode fastlege ville sagt. Ingen skal være i tvil om hva hun mener. Argumentene spisses, generaliseringene florerer, det tegnes et fullstendig svart- hvitt bilde uten noen former for nyanser. Professoren kan kommunikasjonens kunst, og når gjennom. Hun begeistrer og provoserer.

Jeg mener hennes argumentasjon er gammeldags, utdatert og delvis overfladisk og grunnleggende feil. Morsomt at hun vender tilbake til «den gang jeg var ung» og gikk på Mandal gymnas. Idylliseringen er uten grenser.

Hun tar feil. Jeg gikk i klassen under henne, og kan underskrive på at det var dårlige lærere, uhøflige lærere, skremmende lærere og masse kjedelig undervisning der mange elever kjedet vettet av seg. Læring var ingen glede sånn uten videre. Intet nytt under solen altså. Og vi som gikk der gikk på GYMNASET, med store bokstaver. Bøllene i Matlarys vokabular slapp ikke inn der. Nei gud forby. De som ikke kunne tilpasse seg lærernes opplegg og progresjon hadde kun seg selv å takke. Disiplin ja, men ofte bygd på frykt. Læring ja, men ofte oppgulp av lærernes og lærebøkenes «sannheter.»

Så hva er professorens løsning på den katastrofale tilstanden i dagens norske skole? Jo igjen er det utdaterte løsninger hun foreslår. Mer disiplin, mer straff og ut med bøllene. Så genialt – så enkelt. At ingen har funnet ut dette før.

Professor Matlary er kunnskapsrik. Hun er en ener. Men norsk skole forstår hun seg ikke på, etter mitt syn. Jeg skal overhodet ikke male et kun rosenrødt bilde av situasjonen i skolen. Bildet er sammensatt, og utfordringene er komplekse. Det er jo nettopp dette som er saken. Hadde noen funnet løsningen på skolens problemer, hadde de vært løst for lenge siden, men sånn er det altså ikke.

Og NB! skolen kan ikke løse problemene alene. Vi snakker om både samfunnsstrukturer som må endres, , og individenes eget ansvar må poengteres. Særlig må foreldregenerasjonen komme på banen og være på lag med skolen. Vi trenger sammen å skape en motkultur for å demme opp mot uheldige trekk i samfunnsutviklinga.

I motsetning til Matlary, har jeg en grunnleggende tro på elevene, bøllene inkludert. «Det finnes ikke vanskelige elever, men elever som har det vanskelig.»

Alle vil lære. Alle vil mestre noe. Det er dialogen, relasjonene og selvsagt også kravene vi må fremelske. Ikke straffen, sanksjonene og disiplinen i negativ forstand. For hva blir resultatet da? Jo mer utenforskap, radikalisering, kriminalitet og alt vi ikke ønsker.

Og avslutningsvis, en elev anno 1974 kan ikke sammenlignes med en elev anno 2024. I dag må vi møte elevene slik de er, ikke drømme om en tid der elevene var «som de skulle være». Da er vi dømt til å mislykkes.

Geir Lauvdal,

skolemann og samfunnsborger