Av anonym

Sitatet er hentet fra Per Gynt og speiler muligens bedre enn noen gang vår kommunes utfordring. Vi ønsker å skape et samfunn der det finnes mulighet til utvikling, mestring og livskvalitet for alle. Vi tenker på det, vi snakker om det, vi bygger kunnskap om det og vi vil så gjerne. Men det vi gjør ser ut til å være noe ganske annet.

Det gjør sterkt inntrykk når rektorene i Lindesnesskolen går ut og forteller om sparetiltakene sine. Skoleutflukter som forsvinner eller reduseres, ikke mer julegrøt til jul, større klasser og en stykkprisfinansiering per elev på materiell som ikke gir rom for noe som helst.

Du vet det er så smålig at det nesten ikke er til å tro. Det er en side av saken. Det er få som faktisk tror at disse smålige grepene vil redde kommunens økonomi. På sikt kan det få helt andre konsekvenser. Fordi faglig sett vet vi hvor viktig det er at barn og ungdom opplever arenaer der de mestrer, får opplevelse av felleskap og mulighet til å bygge relasjoner. Det er viktige forutsetninger for både formell og uformell læring. Ulike typer aktiviteter og arenaer gjør at flere elever vil ha mulighet til å oppleve mestring til tross for at de strever med matte, norsk og engelsk. Kreative fag som musikk, kunst og håndverk har en viktig innflytelse på lærelyst, kreativitet og læringsutbytte. Vi tilgodeser altså hver elev med 20-30 kroner til dette i vår kommune.

I kommunes egen masterplan, kommuneplanens samfunnsdel, er satsningsområdene blant annet listet opp slik: «Våre innbyggere er godt rustet for utdanning og arbeidsliv og barnehage og skole er en mestringsarena for alle». Strategiene for å nå dette målet er blant annet at vi skal vektlegge skapende arbeidsmåter og vi skal tilpasse opplæringen til den enkelte. Den overordnede målsetningen er å øke antallet som fullfører utdanning og andelen yrkesaktive og å redusere antallet uføre og omfanget av psykiske plager og lidelse hos befolkningen. Syv ganger er ordet mestring, alene eller i kombinasjon, nevnt, og som oppfølging til kommuneplanen skal altså kommunen lage en egen plan for mestring i alle livets faser.

Det gjør vi altså blant annet ved å øke antallet elever i ungdomsskole klassene til om lag 28-30 elever, fjerner sosiale tiltak som julegrøt og påskelunsj og utflukter til for eksempel Ryvingen fyr, slår sammen undervisning og sparer på garn og utstyr i kunst og håndverk. I tillegg lar vi skolebygg råtne på rot, og vi planlegger heller for et nytt rådhus enn et nytt skolebygg.

Ungdata-undersøkelsen viser at vi fortsatt har store utfordringer med ungdommer som sliter med psykiske plager, videregående skole forteller om elever som går gjennom hele grunnskolen uten at deres spesifikke lærevansker oppdages, og tallene vi så gjerne skulle vært foruten er at vår kommune mer enn noen andre sliter med utenforskap på grunn av årsaker som kunne vært forebygd.

Om vi skal «snu skuta», som det er så populært å si i disse dager, og dreie innsatsen fra å reparere til å forebygge, er det lurt å starte med å bygge en oppvekstsektor som nettopp ruster barn og unge for utdanning og arbeidsliv. For å lykkes med det må mulighetene for hver enkelt til å lykkes, utvikle lærelyst, relasjoner og glede økes, ikke reduseres.

Vi lures til å gå med på de økonomiske premissene i denne prioriteringsdebatten ved at hvert enkelt menneske får en prislapp og hver enkelt handling, aktivitet eller tiltak en kostnad.

«Det heiter ikkje eg, lenger. Heretter heiter det vi» skrev Halldis Moren Vesaas og satte ord på en helt annen ledelseverdi enn New Public Mangement. En økonomisk styringsmodell ikke veldig mange er fan av lenger, fordi den fører til fokus på dokumentasjon og måling, heller enn innhold og kvalitet, og fordi den derfor ikke er så godt egnet som metode for å øke livskvalitet og mestring. Men om vi skal bruke økonomi, måling og telling, så må vi hvert fall ikke trekke oppvekst ut av en sammenheng. Alt vi gjør i oppveksten til et barn vil gi direkte effekt på livsbudsjettet i 70- 80 år fremover. Det blir ikke billigere å drive en kommune hvis det vi sparer på er barn. At vi blir færre barn er heller ikke et argument, det betyr bare at vi må skjerpe oss mer. Vi har absolutt ikke råd til at noen faller utenfor skole eller arbeidsliv i fremtiden, for da er vi allerede færre til å dele på utgiftene til velferdsstaten.

Det er lite sammenheng mellom planene som vedtas og handlingene som gjennomføres i vår kommune. Så Per Gynts sitat er en sørgelig påminnelse om at våre ledere så gjerne vil, og de planlegger også med gode ord og intensjoner. Å gjøre det som trengs, nei det skjønner de likevel ingenting av.

Lindesnes avis kjenner identiteten til innsender.