Politikerne som ødela turistbyen Mandal

Debattinnlegg

Det vedtaket politikerne i Mandal nå er i ferd med å gjennomføre, er intet mindre enn en katastrofe for byens innbyggere. For tenk deg:

En sval bris drar over sjøen inn mot Sjøsanden. En ny vakker sommerdag. Sjøen glitrer i spillet med solstrålene. Barn som leker i sanden. Unge og eldre som koser seg i vannet. Strekker seg ut på stranden for å nyte solens livgivende stråler. Lyden av måker. Og hvordan denne idyllen knuses av dundrende dynamittladninger og gjennomskjærende gnikking av jern mot stein. Gravemaskiner som drar ut stein, som skal fylles ombord i jernskip. I årevis. Mandals største turistattraksjon vil være ødelagt. Ikke av vannforurensning etter et oljetankerforlis. Men av en forurensing som er minst like ødeleggende. Lydforurensning som vil omfavne Sjøsanden og Mandal i et knusende grep. Forurensning som ikke kan lenses bort. Men som bare fortsetter og vedvarer.

Alle som er bosatt nær et område der en flyplass bygges, kan umulig forberede seg på hvor ille det blir når trafikken settes på. Ikke en vedvarende støy, men stressfylt støy hver gang et fly tar av eller lander. Det setter seg i kroppen som indre stress. Det blir Mandal i årene som kommer.

Hvor mange turister kommer tilbake til den slags gjennomtrengende bråk som Mandal snart vil utsettes for? Eller spise middag på uterestaurantene i Mandal sentrum, til symfonien av skjærende steinindustri. I årevis. Sommer etter sommer.

Og hva med alle hytteeierne i nærområdene? Vi som opp gjennom årene har hatt vårt fantastiske ferieparadis i Mandal. Som nå skal tilbringe sommerhalvåret i en støykorridor. Kanskje ikke så tett innpå som dem som bor i umiddelbare nærhet av Sodevika. Men lyden bærer godt over vann. Til Skjernøy, Hille, Lande og boligområdene rundt Mandal. Hva med alle dem som har betalt sparepengene for å bosette seg i det ultrakostbare boligkompleksene på Piren og Slippen. Midt i en støysone som vil vedvare i årevis. Og dem som har bosatt seg på familiegårder. I og rundt det ekspanderende tungindustriområdet. Jeg registrer at Senterpartiet ikke synes det er noe stort problem. Nei, støyen høres neppe i Øyslebø eller på Bjelland.

Er denne kystraseringen verdt prisen for en industri som det kanskje/kanskje ikke blir noe av. Som kanskje/kanskje ikke skaper arbeidsplasser. Eller blir det kun blir et stort lagringsområde for sjørettet industri.

Hva vil dette koste kommunen i tapte turistinntekter? Det kan bli en særdeles stygg regning å betale. For hvem vil velge Mandal som destinasjon dersom kommunen ender opp som en tungindustrikommune?

Kun historiebøkene gir fasiten på disse spørsmålene. Jeg tror det blir begredelig lesing.

Robert Olsen