«Det er et spørsmål om tid før verdenslederne mener pengene teller mer enn livet»

  • Fridtjof Nygaard

Pengene eller livet? Akkurat nå gjelder det livet. Det er krig mot koronaviruset. Noen ganger må man ta sats og handle etter egen overbevisning og av viljens kraft. Koste hva det koste vil, briste eller bære. Sånn er det for alle. Nedstengingen av Norge er lakmustesten på om solidariteten er sterk nok til å begrense pandemien.

Regjeringen har ved å kalle stengingen av Norge for det urnorske ordet «dugnad» truffet nervene i alle nordmenn. Penger pleier å trumfe nød, behov og fornuft. Men det finnes ingen garantier her i verden, heller ikke i livet. Derfor utløser koronapandemien grunnleggende refleksjoner over hva som teller mest, enkeltmennesket eller fellesskapet.

Regjeringen og Stortinget har vedtatt en kriselov som parkerer demokratiet fullstendig i en måned. De samme folkene har pøst ut en krisepakke som hittil har passert 300 milliarder kroner. Men verken kriseloven eller krisepakken er tett. For korona går ikke over ennå. I dag er smitten konsentrert til lokale klynger. Den brede bølgen kommer. Toppen kommer en gang rundt sommeren, før den legger seg til høsten eller vinteren. Til nå er 15.000 døde over hele kloden og 350.000 smittede. Det er de offisielle tallene. Hver fjerde nordmann er eller blir syk, mener myndighetene. Snart er alle syke.

Heldigvis går det godt for de aller fleste. Hvis vi holder avstand til hverandre til myndighetene sier tryggheten har fått feste igjen. Men det er beinhardt at enkeltindivider er frarøvet friheten. Det er ikke noe liv ikke å kunne være med flokken sin. Folkehelseinstituttet regner med en dødelighet på under en prosent, sannsynligvis lavere. Dette bekreftes av tall fra andre land. Det vil i første rekke være eldre og syke som rammes. I Norge er snittalderen på de døde 89 år. I masserammede Italia er snittalderen på de 4000 døde 79 år. Tre prosent av de døde i støvellandet er under 60 år, og de hadde i flertall underliggende sykdommer.

I 2018 hadde Norge en vinterinfluensaepidemi der 140.000 mennesker var innlagt på sykehus og 1400 mennesker døde. Influensa kommer hvert år. Man har lyst til å si «slapp av, det er en vanlig hard influensa», men det er ikke politisk korrekt. Ikke er det riktig heller. Hele verden er i karantene. Korona er seig og slu smitte, og nå er krisen styrt fra øverste hold. Planen er å gni smitten ut i tid slik at en voldsom topp med mange døde blir unngått. Sør-Korea og Kina er så langt unna at selv om de stengte av landene sitt med hell, er ikke asiatene helt oss. Italia derimot. Spania, ikke minst. Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Ferielandene forsvinner. Bildene av mennesker som ligger på intensiven med ballonger med oksygentilførsel rundt hodet forandrer virkeligheten på en fullstendig annerledes måte enn mennesker som dør stille på et sykehjem.

Krisen nå er ute av fatning. Nå dør like mange i Italia på to dager som en normal influensa bruker en vinter på å rekke over. Det er ikke rart verden skjelver. Flere enn 500 millioner mennesker globalt er utsatt for nedstengingstiltak på grunn av koronapandemien, ifølge en opptelling nyhetsbyrået AFP har gjort. Minst ni land har iverksatt tvungen karantene som et tiltak mot smittespredning. Verden rundt oss er i kriser hele tiden. Vannmangel som et hovedproblem flere steder, sult over alt, krig på hvert hjørne og flukt fra alle kanter. Men dette er verre, i alle fall føles det slik, og følelser og opplevelser feier all fornuft og fakta til side.

Norge har hatt generasjoner uten kriser. Med unntak av 22. juli 2011 har moderlandet gått friksjonsfritt og vekstorientert inn i fremtiden. Alt har ordnet seg. Nå kommer ikke alt til å ordne seg. Koronoaviruset tvinger Norge og verden til å ta vanskelige valg. De etiske konfliktene står i kø. I Kina og Italia måtte helsepersonell avvise livsforlengende behandling til alvorlig syke. Slår pandemien til med full tsunamistyrke har ikke Norge helsehjelp til alle. Hvem skal leve og hvem må dø?

Ingen har fasiten på hvordan koronaviruset vil påvirke Norge, hvor mange som vil bli syke, hvor lenge det vil vare, eller hvor mange som vil dø. Det store VI er opptatt av å redde flest mulig, og da godtar vi ekstreme forandringer og inngrep i hverdagen vår. Nå er det forbudt for mange å gå ut av hjemmet, samles som venner på fest, dra på jobb, stå nærme i kø på butikken, gå på kino, se teater, få helsehjelp som ikke er akutt og i noen land i verden er det portforbud. Privatlivet er satt på vent. Inngrepene har sidestykke til autoritære regimer i samtiden og historien, som vi vanligvis ikke skal godta. Men vi godtar det akkurat nå.

Så derfor er det pengene eller livet?

Akkurat nå tar flertallet på seg store byrder og mange konsekvenser for å redde et relativt lite antall mennesker. Motivet er å forhindre dødelig spredning av koronaviruset. Det blir garantert verre. April og mai kan ryke rett til korona, men regnestykket går mot minus til slutt. Det er et spørsmål om tid før verdenslederne mener pengene teller mer enn livet.

Og når unntakstilstanden en gang er over, er verdiene våre forandret? Tar det store VI fortsatt vare på hverandre?

Neppe, de aller fleste haster garantert rett tilbake til «skal ha, skal ha». Det store VI har gått glipp av så mye og må ta alt igjen med renters rente.

Fridtjof Borø Nygaard

Direktør for lokale mediehus

Polaris Media Sør

Les hele saken med abonnement