Ytringsfrihetskommisjonen legger opp til en ny debatt om reklame for politikk og livssyn på TV. En av kommisjonens 90 enstemmige anbefalinger, som nå sendes ut på høring, er å oppheve det gjeldende forbudet fordi det «samlet sett fremstår som lite treffsikkert» i den nye medievirkeligheten. Debatten har gått i bølger helt siden det ble åpnet for reklamebasert TV her i landet. Den lokale kanalen TV Vest i Rogaland og Pensjonistpartiet var ute med en ulovlighet for en del år siden. Staten tapte i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i sakens anledning, uten at det fikk følger for forbudet. Også TV 2 har forsøkt å utfordre paragrafen.
Nå hentes argumentene frem fra arkivet igjen. Et hovedargument er at store partier eller kirkesamfunn med romslige budsjetter kan kjøpe mer reklame enn de små med trangere budsjett. En annen motforestilling går ut på at ressurssterke aktører ikke vil begrense sin annonsering til valgkampen eller kirkeårets høytider, men spre sitt budskap ellers i året og dermed forsterke skjevhetene ytterligere.
At TV-reklame, uansett avsender, innebærer forenklede budskap mer enn å stimulere den offentlige debatten, er også udiskutabelt. Det ytringsfrihetskommisjonen har gjort, er imidlertid å løfte reklamespørsmålet opp på et prinsipielt nivå. For et reklameforbud er en begrensning i ytringsfriheten som krever en sterkere prinsipiell begrunnelse enn den som ble utformet en gang for lenge siden, der politikk og livssyn i praksis sidestilles med alkohol og tobakk.
Vel har TV fortsatt sterk påvirkningskraft, men for politikk- og livssynsreklame, er det neppe særlig forskjell på radio, aviser, kino, veggplakater, redaktørstyrte TV-kanaler eller sosiale medier i så måte. Ifølge fagbladet Journalisten topper forresten TV-reklamemotstanderen Ap listen over partienes annonsekjøp på Facebook, noe partiet forklarer med behovet for å være aktivt til stede der folk er. Det hadde kanskje vært bedre om Ap flyttet reklamepengene over til norske, redaktørstyrte TV-kanaler.