Bistand rett i lommen

Innen norsk bistand er det ingen lang tradisjon for å liste opp hva som er minst og mest effektivt når det gjelder å bekjempe fattigdom i verden. Norad-sjefen, Bård Vegar Solhjell, kaller dette et tankekors siden det finnes mye kunnskap på området. Det er det ikke vanskelig å si seg enig i. Inneværende år bruker Norge 44,5 milliarder kroner på bistand, i tråd med målsettingen om én prosent av bruttonasjonalproduktet. Med økende behov en rekke steder i verden, øker også behovet for å prioritere områder – og for å velge bistandsformer som gir best resultat. Norad vil i langt større grad enn hittil gi kontanter direkte til dem som trenger det mest.

I Dagens Næringsliv viste nylig Solhjell og Norads kunnskapsdirektør Håvard Mokleiv Nygård til «studie etter studie etter studie» internasjonalt som «hamrer inn at dette er effektivt, med få negative konsekvenser». Knapt noen del av bistanden har vært gjenstand for så mye forskning og evaluering, påpekes det. Konklusjonen er i korthet at de fattige bruker pengene de får til å skaffe seg ny kunnskap og egen inntekt, eller til å flytte til steder hvor det er jobb å få. Begge deler med positive ringvirkninger for de respektive lokalsamfunnene.

At pengene sløses bort, er en myte, ifølge Norad-sjefen. Også Kirkens Nødhjelp og andre frivillige organisasjoner har god erfaring med slike ordninger. Selvsagt må en nødvendig grad av kontroll bygges inn i «kontantstøtten». Penger som skal rett i lommen kan havne i feil lommer, men det forteller vel at kontrollen må fungere når 20 prosent av all humanitær bistand internasjonalt overføres som cash til de fattigste. Norad legger nå opp til en trinnvis og prøvende opptrapping – fra dagens to prosent.

Det høres ut som en fornuftig plan tidligere SV-statsråd Solhjell har lansert. Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) stiller seg positiv. Spørsmål er hva som skjer når prioriteringsspørsmålet melder seg i Stortinget. Skal noe økes, blir det mindre til noe annet. Blir det snakk om å redusere noe som helst innen bistand, protesteres det alltid med at det vil ramme de fattigste og mest sårbare. Akkurat den motstanden bør justeres i dette tilfellet.