Det som ikke skjer lokalt, det skjer ikke.

Hva er definisjonen på fattigdom i ett av verdens rikeste land? Å være fattig betyr normalt å ha trangere kår enn gjennomsnittet, men uten at man har problemer med å skaffe seg det nødvendigste for livets opphold. En fersk rapport fra forskningsstiftelsen Fafo tyder på at vi i tillegg til en slik «relativ fattigdom» har en fremvekst av «absolutt fattigdom». Et tegn på dette er de økende køene ved utdelingen av gratis matposer rundt om i landet. Ni av ti i matkøen mottar ytelser fra Nav. Et flertall i køen er flyktninger som ikke har kommet inn i arbeidslivet, mange av dem fra Ukraina.

Men generelt kan det fastslås at sosiale ytelser ikke har holdt tritt med prisøkningen. Spesielt alvorlig er det at så mange barnefamilier er avhengig av å supplere Nav-ytelsene med matutdeling fra frivillige organisasjoner. I 2023 skulle ingen her i landet vokse opp i absolutt fattigdom. Hele bildet viser at den norske velferdsstaten står overfor en betydelig utfordring. Og den mest effektive måten å møte dem på, vil være å styrke samarbeidet mellom det offentlige apparatet og Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, andre frivillige organisasjoner og lokale krefter som alle har høy kompetanse på sosialt arbeid.

Mer kan tydeligvis gjøres i så måte. Færre enn halvparten av de frivilligbaserte matutdelingene i Fafo-undersøkelsen har noen form for samarbeid med sine respektive kommuner. Det knytter seg nå forventninger til den avtalen som ble signert tidligere i høst mellom Nav og paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge. I en pressemelding om avtalen roser Nav-sjef Hans Christian Holte sin nye partner for å gjøre «en fantastisk innsats for mange». Den rosen er utvilsomt vel fortjent.

Derfor må de frivillige, humanitære aktørene bidra ut fra det de besitter av erfaringer, kompetanse, verdigrunnlag og folkelige engasjement. Nav-ledelsen må på sin side sørge for å trimme sin store organisasjon for det nye samarbeidet. For, som det heter: Det som ikke skjer lokalt, det skjer ikke. Fattigdomsproblemet må angripes på mange plan, fra mer sosial boligbygging til bedre inkludering i arbeidslivet. Men den umiddelbare bistanden må styrkes. Ingen skal måtte gå sultne etter at nødvendige regninger er betalt.