Hvem er det egentlig vi får som lærere fremover? Det er krise i den norske skolen, og den blir trolig ikke løst denne uken. Etter en langvarig konflikt gikk flere tusen lærere tilbake på jobb i går. Det skjedde etter at regjeringen tirsdag kveld avsluttet streiken med tvungen lønnsnemd. Ingen lærere i Lindesnes og Åseral var tatt ut i streik. Dermed er ingen barn eller ungdom her blitt berørte de siste 15 ukene, men elevene her vil nok bli berørte på sikt. For nå som lærerne nok en gang ikke har blitt hørt av kommunesektorens organisasjon (KS), skal det bli vanskelig å holde lærerne motiverte.

Rundt 70 000 barn og unge var berørt av streiken da regjeringen grep inn. Noen av dem ble berørt av streiken allerede i juni, mange ved skolestart og mange den siste tiden. Det er synd når de unge blir ofre for streiken. Det er flere av dem som nå ligger langt bak læringsmålene, og det er flere som kan ha fått problemer av å være hjemme så lenge. Samtidig så blir det for snevert å legge skylden på lærerne for dette. Det er to parter i en streik, og en streik oppstår ikke uten grunn.

De siste fem årene har lærernes lønnsvekst vært svakere enn andre ansatte i kommunesektorens utvikling. Nå som arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) har trykket på stoppknappen, har hun virkelig et ansvar for å sørge for at lærerne får den lønnsveksten som gjør at de holder seg i yrket. Det er allerede lærermangel, og nå kan det bli enda flere som søker seg bort.

Det er også fare for at enda færre vil velge å bli lærere. I tre år har pilene pekt nedover for både lærerstudiene og barnehagelærerutdanningene. Det er både forstålig og urovekkende. For hvem vil bruke fem år på å utdanne seg til et krevende yrke, hvis ikke vilkårene blir bedre enn de er. Politikken som har blitt ført i flere år er feilslått, og de største taperne er og blir elevene.

Det er allerede lærermangel, og nå kan det bli enda flere som søker seg bort.