Utenlandske klimaaktivister gikk forleden til angrep mot «Skrik» på Nasjonalmuseet i Oslo. To av dem skal ha forsøkt å lime seg fast til Edvard Munchs maleri mens de skrek ut sine slagord og en tredje filmet opptrinnet. – Vi gjør hva som helst for å få mest mulig blest, forsikrer aktivistene, og poengterer at det ikke var hensikten å skade kunstverket. Men det kunne fort ha skjedd, om de ikke var blitt stanset i tide. Aksjonen følger et mønster med hærverk mot noen av verdens kunstskatter andre steder i Europa den siste tiden, blant annet med å pælme ertesuppe ut over van Goghs «Såmannen».

Lederen i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, sier til Aftenposten at hun ikke vil fordømme slike aksjoner. I stedet stiller hun det smått absurde spørsmålet om hvorvidt «fremstillingen av livet i form av kunst er viktigere enn livet selv». Kunstverk-aksjonene skal være initiert av organisasjonen Stopp oljeletingen, en forgrening av Extinction Rebellion. En talsperson fastslår at «de snille og godkjente måtene å påvirke på» ikke fører frem. Derfor «har vi blitt mer plagsomme». Å lage kaos i morgentrafikken inn til større byer er en annen uttrykksform.

Så hva kan bli de neste skrittene hvis verken trafikkaos, lim eller ertesuppe gir mer fortgang i klimakuttene?

Så hva kan bli de neste skrittene hvis verken trafikkaos, lim eller ertesuppe gir mer fortgang i klimakuttene? Den svenske klimaaktivisten Andreas Malms bok «Hvordan sprenge en rørledning» inneholder ingen praktisk veiledning, men han argumenterer for å teste ut «intelligent sabotasje» idet han anser ikke-voldelig sivil ulydighet som en resultatløs strategi. Nå må den seriøse delen av klimabevegelsen være seg sitt ansvar bevisst. For her er man inne på et spor som i de sosiale medienes og de russiske trollfabrikkenes tidsalder kan trigge aktivistgrupper og soloaktivister og bringe klimakampen ut av kontroll.

«Når nøden, frykten og hjelpeløsheten blir stor, er det lettere for vold, hat og udemokratiske systemer å ta plass», sier Penelope Lea, norsk Unicef-observatør på klimatoppmøtet i Egypt. Selv har 18-åringen med bred erfaring i klimaarbeid valgt å delta med et utålmodig kritisk blikk, men med tro påvirkningens kraft også innenfor det politiske systemet. Og her ligger, når alt kommer til alt, aktivismens edle kunst.