Bærekraftige beslutninger handler imidlertid også om en kommuneadministrasjon som kan forsyne de folkevalgte med et faglig solid beslutningsgrunnlag.

Honnørordene og champagnekorkene satt løst da FNs nye naturavtale, Montreal-avtalen, kom i mål på tampen av fjoråret. Det som ble kalt «naturens Paris-avtale», inspirert av klimaavtalen, innebærer at større deler av mor Norges landarealer skal vernes mot utbygging og inngrep. Regjeringen er i gang med å utmynte avtalemålene i en politikk for gjennomføringen, en stortingsmelding er underveis. Og hvor ligger de største utfordringene?

Én av dem er mellomstore kommuner, ifølge en rapport arbeidstagerorganisasjonen Akademikerne har fått utarbeidet. Her fremgår det at de minste kommunene er utsatt for mindre utbyggingspress enn de med 5.000 til 20.000 innbyggere - mens de større kommunene har sterkere fagetater til å håndtere presset.

Et saksfelt som naturlig melder seg i denne sammenheng, er nye hyttefelt i fjell og skog. I fjor ble det notert ny rekord, med i snitt 18 nye hytter hver dag. Tilveksten strider åpenbart mot den FN-avtalen Norge nå er forpliktet på. Men for å sitere et hjertesukk på NRK nylig fra lederen for fagforbundet Naturviterne, Morten Wedege: Tiden går med til enkeltsaker og dispensasjoner i stedet for å få til gode og helhetlige arealplaner – slik loven forutsetter.

Hva som i praksis forutsettes, er at den enkelte kommune har fagmiljøer med solid kompetanse og med stillingsrammer som gjør det attraktivt å søke seg dit. Et løsningsforslag som stadig verserer, går ut på å løfte mer av naturansvaret opp på fylkes- eller statlig nivå – noe som kolliderer med det demokratiske prinsippet om å fatte beslutningene «nær folk». Bærekraftige beslutninger handler imidlertid også om en kommuneadministrasjon som kan forsyne de folkevalgte med et faglig solid beslutningsgrunnlag. Det gjelder i natur- og miljøsaker så vel som i de øvrige rundt 220 oppgavene enhver kommune er pålagt.

Å slå sammen flere kommuner, er en tilnærming som med Senterpartiet i regjering kan anses trygt parkert og vel så det. Da gjenstår løsninger basert på mer interkommunalt samarbeid. Dette bør være et element så langt det rekker, i en politikk for å balansere næringsinteresser mot målene i FNs naturavtale – en avtale som er udiskutabelt nødvendig og som Norge ikke bare er forpliktet på, men har vært en pådriver for å få i stand.