Det var mye vi ikke helt så for oss for 20 år siden. Ikke en langvarig krig i vår egen verdensdel, nærmere bestemt i verdens kornkammer. Heller ikke en pandemi med påfølgende problemer i transportlinjene, selv om advarslene var tydelige nok. Og når det gjelder de klimaendringene vi nå er vitne til, var advarslene noe vi stort sett skjøv foran oss. Men uansett, i 2003 la regjeringen og stortingsflertallet faglige utredninger til grunn for sin beslutning om å avvikle beredskapslagringen av matkorn. At Støre-regjeringen har varslet gjenoppbygging av kornlagre, regner Senterpartiet blant sine største seire i Hurdalsplattformen.

Nylig kunne landbruks- og matminister Geir Pollestad og finansminister Trygve Slagsvold Vedum presentere detaljene i planen, snart to år etter seieren. Relativt sakte, men sikkert skal det bygges opp lagre som i løpet av fem-seks år vil romme 82.500 tonn mathvete, noe som utgjør tre måneders forbruk. På neste års statsbudsjett settes det av 63 millioner kroner, og de første 15.000 tonnene skal komme på plass. For lite og for sent, mener kritikere som ellers deler Senterpartiets intensjoner. Som en illustrasjon må Norge i år importere anslagsvis 115.000 tonn for å dekke behovet.

Kritikerne anbefaler lagring for et halvt års forbruk, slik også Senterpartiet opprinnelig gikk inn for. Men kritikere på motsatt fløy har fastholdt at kostnadene ved lagerhold ikke står i forhold til nytteverdien, slik en utredning fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har konkludert med. At rike Norge ikke skal bidra til å dra opp prisen i tider med knapphet, er en god tanke. Men blant ekspertisen råder det også tvil om hvorvidt norsk lagerhold kan dempe prissvingninger på verdensmarkedet.

Hvor stor risikoen reelt sett er for at importmulighetene en dag kan stoppe opp, er jo ikke godt å si. Men hyppigheten av henholdsvis flom og tørke maner til økt beredskap, også for å sikre vårt daglige brød. Å spre de nye kornlagrene ut over i landet, slik det nå legges opp til, virker av flere grunner mer fornuftig enn å samle det meste i de store, sentralt plasserte siloene som med årene har blitt studentboliger og kunsthaller. Men som et krafttak betraktet, fremstår regjeringens plan som litt puslete.