Fikler du med mobilen bak rattet, risikerer du å bli vinket inn til en saftig bot. Her er loven og bøtenivået skjerpet i flere omganger – med solid begrunnelse i ulykkesstatistikken og økende forståelse i befolkningen. Men hva med trafikantene på fortauet? I en undersøkelse foretatt for Naf svarte så mange som en av tre sjåfører at de hadde opplevd farlige situasjoner knyttet til fotgjengeres mobilbruk. For, som pressesjef i Naf Ingunn Handagard presist påpeker: Går du med mobilen i hånden, og også har øreklokker på, stenger du ute mange av sansene du trenger for å orientere deg i trafikken. Da kan både andre trafikanter, røde lys og andre signaler lett bli oversett.
En TV 2-reportasje forleden viste sjåfører på skolebussen som fortalte om en økende frykt for å kjøre på passasjerene sine, elever som vingler rundt dypt konsentrert om mobilskjermen. Og skolebarn føyer seg til et større bilde. Ungdom og unge voksne var overrepresentert da Naf-undersøkelsen kom til spørsmålet om selv å ha opplevd farlige situasjoner. Så hvordan møte denne utfordringen? Nå har jo nordmenn vent seg til opptil flere nye lovforbud med kontroll og bøtetrusler, tross opprinnelig skepsis og prinsipielle argumenter om inngrep i personlig frihet.
Men bøtestraff for mobiloppslukte fotgjengere, ville om ikke annet ha en begrenset effekt overfor mindreårige. Det samme gjelder i den tiltakende diskusjonen om mobilforbud på skolen, ettersom skoleveien jo ligger utenfor skolens myndighetsområde. Det ikke spesielt fantasifulle, men like fullt fremste svaret må være trafikkopplæring og holdningskampanjer. Grunnkunnskapen om å se seg godt for i trafikken, lytte etter biler, osv. er blitt enda viktigere i en tid hvor troen på at det egentlig livet leves på skjermen, siver inn i tidligere barneår.
Opplæring, med eller uten skolebesøk fra Onkel Politi må simpelthen opp på 2.0-nivå. Det må skapes forståelse for at trygg trafikk krever et samspill mellom ulike trafikantgrupper, og handler om medansvar for egen og andres sikkerhet. Skolen, myndighetene, frivillige organisasjoner og andre gode krefter får ta sin del av jobben. Men overfor de yngste er dette først og sist foreldrenes oppgave. Etter å ha sjekket sine egne mobilvaner?