Retten til kontanter

Skilt med slike budskap dukker opp flere steder i landet: «Her tar vi bare kort eller Vipps». De som måtte insistere på å betale med kontanter, får finne seg andre serveringssteder eller butikker. Skiltinnehaveren løper neppe noen stor risiko, verken med å miste kunder eller i form av bøter. Plastkort og Vipps dominerer betalingsmarkedet, men i utgangspunktet er det fortsatt ikke lov til å nekte å ta imot sedler og mynter. Nå vil regjeringen innskjerpe retten til å betale kontant i «betjente faste forretningslokaler der næringsdrivende selger varer eller tjenester til forbrukere». Et forslag har vært ute på høring, og en konklusjon på utformingen ventes med det første.

For et overveldende flertall i befolkningen vil en slik skjerpelse ha minimal betydning i det daglige. Men her handler det både om trygghet i en såkalt gitt situasjon – og om noen prinsipper på tampen av kontantepoken. Nordmenn ligger i front internasjonalt når det gjelder overgangen til plastkort og digitale betalingsløsninger. Målinger viser at kontantbruken er kommet ned i tre til fire prosent, noe som betyr at det naturlige, bratte fallet under koronaen har stabilisert seg på dette lave nivået.

Denne utviklingen skyldes ene og alene folks frie valg. Å trekke kortet fremstår som mer praktisk enn å gå i minibanken for å sikre seg nok kontanter. For næringslivet betyr kortbruken en besparende forenkling. Og i et samfunnsperspektiv har overgangen blant annet gitt bedre kontroll og dermed trangere kår for svart økonomi – for å nevne noen av fordelene. Så kan kontanter være nødvendig, ved større strømbrudd, når bankkortet er blitt borte, kontoen er overtrukket, mobilen med Vipps-appen har konket ut, og så videre.

Men prinsipielt bør lovverket også sikre valgfriheten – og dessuten bidra til å motvirke utenforskap for dem som av ulike grunner ikke behersker digitale løsninger, det være seg eldre eller andre. Lovforbudet mot å nekte kontant har fortsatt en fornuftig begrunnelse. Og forbud som ikke håndheves er egnet til å svekke respekten for lovverket. Skal «kontantretten» først opprettholdes, bør den også håndheves med nødvendig midler. At næringsdrivende retter seg etter norsk lov, burde imidlertid være en selvfølge.