Tverrpolitisk fornuft

Da folketrygden ble innført på 1960-tallet, var gjennomsnittlig levealder for menn rundt 71 år og 77 for kvinner. Bildet var omtrent det samme da den nåværende pensjonsalderen ble vedtatt, i 1973. Men siden den gang har levealderen økt med nesten ti år. Statistikken viser i seg selv hvorfor det var blitt nødvendig med noen endringer i pensjonsordningen. Pensjonister utgjør en stadig økende andel av befolkningen, ettersom synkende fødselstall betyr færre yrkesaktive. Enkelt sagt blir vi etter hvert nødt til å stå lenger i jobb, men pensjonssystemet er alt annet enn enkelt.

Den reformen Stortinget nå har vedtatt, forener imidlertid mange hensyn og politiske kompromisser. Fra og med årskullet 1964 blir det en gradvis økning i den normerte pensjonsalderen. I likhet med ansatte i privat sektor får også statsansatte rett til å jobbe frem til 72-årsdagen, mens den såkalte særaldersgrensen for visse yrkesgrupper ikke lenger innebærer at noen er nødt til å slutte. Uføre får høyere alderspensjon og skjermes bedre for den levealdersjusteringen som er et grunnleggende prinsipp i reformen.

Ikke minst har politikerne fått på plass en ordning for fysisk særlig belastende yrker, i form av et «slitertillegg» i pensjonen på nesten 30.000 kroner årlig. Privat pensjonssparing stimuleres også gjennom økt skattefradrag. For at pensjonsreformen skal få full effekt er det ting som må klaffe også utenfor Stortingets rekkevidde. Blant annet må arbeidsgiversiden, og arbeidslivet generelt, legge bedre til rette for at de seniorene som kan og vil, faktisk blir værende i jobb. Dessuten må det lages en praktiserbar definisjon av «sliteryrker».

I 2021 mente Jonas Gahr Støre at Arbeiderpartiet måtte få en skarpere profil og inngå færre brede forlik. Den nåværende opposisjonen har heldigvis ikke fulgt denne oppskriften. Den tverrpolitiske pensjonsreformen samlet alle unntatt fløypartiene Frp og Rødt, mens SV med tydelig resultat har gått fra protest til medvirkning. Tverrpolitiske vedtak har en holdbarhet gjennom skiftende regjeringer og stortingsflertall og sikrer dermed nødvendig forutsigbarhet. Pensjonsforliket våren 2024 fremstår altså som en seier for den tverrpolitiske fornuften.