Som eneste parti på Stortinget har Rødt konsekvent stemt imot norsk våpenhjelp til ukrainernes forsvarskamp mot Russland. Men tvilen griper om seg. Tre partiveteraner var nylig ute i Klassekampen og argumenterte for å myke opp et grunnleggende prinsipp og gjeldende arbeidsprogram ved å sende «defensive» våpen, definert som antiluftvern og antiraketter. Prinsippet og programmet går ut på å ikke eksportere våpen til land i krig eller borgerkrig, noe som også har vært førende for norsk politikk i over 60 år. Men en brutal angrepskrig i vår egen verdensdel krevde en nyorientering hos regjeringen og de øvrige stortingspartiene.

Rødt-politikere som står fast på partilinjen, mener det får klare seg med humanitær hjelp og penger. Fra dette hold poengteres det blant annet at våpenhjelp uten koordinering med NATO er en illusjon. Og å innordne seg NATO-samarbeid er vel noe av det verste Rødt-politikere kan beskyldes for. Som avisen påpeker, har deler av venstresiden diskutert om vi står overfor en ukrainsk forsvarskrig eller om det i praksis er NATO som kriger mot Russland med Ukraina som redskap. Den sistnevnte tolkningen lyder som et ekko av propagandasendingene på statskontrollert russisk fjernsyn.

Partileder Bjørnar Moxnes fastslår at det dreier seg om en brutal, folkerettsstridig og imperialistisk angrepskrig og at det derfor er «riktig å ta debatten» - og han opplyser at alle han har møtt i Rødt støtter Ukrainas legitime motstandskamp. Men hvorvidt støtten skal ha noen praktisk betydning for motstandskampen, er altså noe partiet fortsatt strever med. Moxnes vant ikke gehør da han kort etter angrepet uttalte at magefølelsen hans tilsa våpenhjelp.

Våpenstøtte undergraver muligheten for å drive fredsarbeid, lyder det fra motsatt fløy i Rødt. I det øvrige Europa er det en rådende oppfatning at Ukraina ville ha vært et Putin-diktert rike uten forsvarsalliansens samkjørte støtte. En av veteranene som støtter våpenhjelp, Boye Ullmann, påpeker at det haster med et vedtak. Saken kommer opp til debatt på partiets landsmøte – 14 måneder etter invasjonen og starten på terrorbombingen.