Kommentar

Verden er forvandlet til det ugjenkjennelige. Korona-viruset forandrer form og farge på hele sivilisasjonen. Å holde avstand er nå å vise omsorg. En klem eller et håndtrykk er tegnet for smitte og frykt. Nærhet til fremmede har fått en grense på en meter. Regjeringen har innført de mest inngripende tiltakene Norge har sett i fredstid. Nesten alt er stengt. Gatene er tomme. Skoler, barnehager, treningsentere og utesteder. Kulturarrangementer er forbudt, utenlandsreiser gir karantene, all idrett er avlyst og gudstjenester og andre rituelle seremonier er utsatt. De økonomiske konsekvensene er det ingen medisin for. Regjeringen har bevilget en redningspakke på alle fronter på 6,5 milliarder kroner, men verken Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet mener det er nok. Ingenting er nok i tidsskillet verden nå opplever.

Ifølge Folkehelseinstituttet er koronapandemien ute av kontroll. 2,2 millioner nordmenn kan bli smittet av viruset. 733.000 kan bli syke. 6000 nordmenn kan trenge intensiv behandling. Sykehusene har ikke senger nok til å behandle full blomst i pandemien. Foreløpig er tre personer døde av korona i Norge. Landet passerer tusen rapporterte smittede. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er over 153.000 mennesker bekreftet smittet i 144 forskjellige land. Over 5700 er døde. Og du og jeg har bare kjent på begynnelsen.

Verden har hatt influensa som har drept før. Asiasyken i 1957 og HongKongsyken i 1968 tok liv. Spanskesyken i 1918–1920 herjet verden mer enn de samlede sivile og militære tap etter første verdenskrig, og tok livet av inntil 50 millioner mennesker. Svineinfluensaen i 2009 medførte 900.000 syke nordmenn og 29 døde, ifølge NHI.no. Nå er verden på an igjen.

Toukerskarantene for flere og flere innbyggere gir et håp om at korona-viruset flater ut. Likevel spår myndighetene toppen av pandemien i mai til august, og det betyr en vår og sommer i karantene. Det er god grunn til å ta sorgene på forskudd. Mørketallene er et sort hull. Myndighetene nekter å teste alt og alle, og det åpner for at alle de du kjenner i selvpålagt karantene er en korona. For to uker siden sa de fleste at dette ikke er noe å bli så opprørt over når korona har rammet så få. Nå snakker alle om at Norge reagerte for sent og at passiviteten er en medvirkende dødsårsak.

De neste to ukene blir helt avgjørende. Oppførselen og atferden vi velger i denne perioden vil vise om vi klarer å flate ut pandemien. Det betyr at vi, så langt det er mulig, skal være isolert hjemme. Det betyr å begrense fysisk kontakt med andre enn egen familie, det betyr å ta forholdsregler på alvor. Det viser nestekjærlighet i praksis. Vi begrenser kontakt for å å kunne gi våre kjære en klem når dette er over. Så er det viktig at vi lar kritiske samfunnsaktører jobbe: helsepersonell er samfunnets gull akkurat nå, lærere og barnehager som passer deres barn likeså.

Usikkerheten er opprivende. Stillheten er uvant. Sosialiseringen er borte. Fellesskapet er isolert. Rutinene med skole, jobb, trening, venner og kulturtilbud blir et umiddelbart savn. Slike kontaktpunkter som bidrar til sinnets munterhet og bevegelser i livet. Alle har et ansvar for å hjelpe til. Livsløpet begrenses, men håp kjenner ingen grenser. Og håpet er at flest mulig holder seg friske og kommer levende gjennom krisen. Nå står og faller verden på oss.

Fridtjof Borø Nygaard

Direktør for lokale mediehus

Polaris Media Sør