Den årlige fartsfesten leverte som den pleier. Rullegrusen på veiene skulle vise seg å være utfordrende i år og.
Jeg er født sportsinteressert og i barndommen var jeg, som mange andre, bastant på at jeg skulle bli fotballspiller. Men hver mai endret dette seg i noen uker. Da rallybilene kom susende forbi hjemme på heia, var det rallysjåfør jeg skulle bli. Jeg kjenner fortsatt på den lysten hver gang jeg ser bilene skli gjennom svingene i en helt utrolig fart, men det ble fra sidelinjen jeg fikk med meg Rally Sørland i år også.
Jeg var nesten ferdig med første året på journalistikkstudiet da jeg fikk prøve meg i Lindesnes avis. Ett av de første oppdragene mine da var rallyfesten. Det har vært tradisjon for meg i alle år å gå på Rally Sørland, så det å kunne se biler dundre forbi i en svimlende fart og faktisk kunne si at jeg var på jobb, var noe jeg likte godt.
Som uerfaren journalist var det både en spennende og litt utfordrende oppgave. Det å sitte og se på rally og ta bilder av bilene var en del av det. Men det å intervjue var noe jeg ikke hadde gjort så mye tidligere. Nå, et halvt år senere, er jeg heldigvis blitt bedre på bare å hoppe i det.
Jeg husker denne saken best fordi det var en opplevelse jeg lærte mye av og som var spennende og gøy å jobbe med. Jeg, lokale og tilreisende kunne nyte en dag med høyoktan action i vårsolen. Da dagen var omme kunne vi som så på galskapen på grusveiene gå tilfredsstilte hjem.
Det samme skjedde også i år som alle de andre årene. Biler gikk ad undas, og etter 5 etapper var det 24 biler som måtte se seg slått ut av de krevende lokale veiene.
Det har vært mange dager jeg kan se tilbake på som gode dager på jobb, men med engangsgrillen, kameraet og notatblokken fikk jeg meg en særdeles bra dag på jobb. Maidagen var et oppdrag jeg har tenkt tilbake på gjennom året som en veldig flott opplevelse.