Det er 1982 og sommer da Tom for første gang ser Arne-Harald på en strand i Oslo. Det ble starten på de to, og i ti år var det bare dem. Men etter hvert meldte ønsket om barn seg. De hadde på tidlig 90-tallet ikke lov til å gifte seg, og adopsjon var ikke mulig.
Samtidig begynte Gunn å kjenne på at også hun ønsket å få barn. Mens Tom bare var interessert i menn, hadde ikke Gunn noen kjæreste eller aktuell kandidat til rollen som barnefar. Tom og Gunn hadde vært gode venner helt siden videregående, og sammen med Arne-Harald kom de fram til en løsning: Å få barn sammen, alle tre. Og i 1992 dukket jeg opp.
Det ble starten på et samarbeid der alle tre jobbet sammen om å ta vare på meg på en best mulig måte, og å gi meg den beste oppveksten de kunne. Det har de lykkes i. Ikke bare har jeg vært så heldig å ha tre foreldre som har fulgt meg opp, jeg har også hatt tre sett med besteforeldre til å skjemme meg bort.
I voksen alder har mange spurt meg hvordan det er å vokse opp med to homofile fedre. Det har jeg aldri hatt noe godt svar på, for min familie er normalen for meg. Da jeg begynte å forstå at menneskene i familien min hadde navn, og ikke bare het tante, pappa og bestemor, oppsummerte jeg: «mamma heter Gunn, pappa heter Tom og Arne heter Harald.» Jeg trodde alle hadde en Arne, akkurat som alle har en mamma. Da jeg skjønte at slett ikke alle barn har en Arne, gråt jeg fordi jeg syntes så synd på dem.
I fjor feiret pappa og Arne 40 år som kjærester og 10 år som gift. I løpet av de siste 30 årene har de begge vært fedrene mine, på lik linje. Men de er ikke det i lovens og samfunnets øyne. I Norge er det nemlig kun lov med to juridiske foreldre. Det tok det meg mange år å oppdage. Jeg hadde bare regnet med at Arne hadde adoptert meg.
At Arne ikke var faren min på papiret, syntes jeg føltes så rart at jeg i 2019 sendte en e-post til Bufetat for å spørre om mulighetene for voksenadopsjon. Svaret jeg fikk var at de juridiske båndene måtte brytes til enten mamma eller pappa for at Arne kunne adoptere meg, nettopp fordi det kun er lov med to juridiske foreldre. En slik løsning er jo utelukket, for jeg har tre foreldre – ikke to.
Følelsen da jeg skjønte at vår familie ikke anerkjennes, er vanskelig å beskrive. Skuffelse, sorg, oppgitthet og en følelse av usynlighet. Det føles feil, på alle mulige vis. At Arne ikke får lov til å være forelderen min på papiret, har ikke bare følelsesmessige konsekvenser, men også rent praktiske.
Pappapermisjon hadde han ikke rett på. Heldigvis hadde han en god sjef i det som da het Helseutvalget for homofile, som ga han litt permisjon hver uke, så Arne kunne ta meg med på babysvømming. Men det er ikke alle foreldre i lignende situasjoner forunt å ha en slik sjef. Og hva hadde skjedd dersom begge mine biologiske foreldre hadde dødd? Hadde faren min da fått ta over omsorgen? Det er ikke sikkert. For akkurat som han ikke har noen rettigheter til meg, datteren sin, har jeg ingen rettigheter til faren min.
Selv om det er forståelig at kun to juridiske foreldre var lov da jeg ble født i 1992, ekteskapsloven kom først 17 år senere, er det for meg ganske uforståelig at det fortsatt er sånn. Av alle de politiske partiene som sitter på Stortinget, er det kun MDG og Rødt som har vedtatt i sitt partiprogram at de vil åpne opp for flere enn to juridiske foreldre. Venstres landsstyre slo fast det samme i sommer.
Jeg har alltid vært et av de eldste barna under parolen til regnbuefamilien i Pride-paradene, men vi blir stadig flere. Flere familier som av ulike grunner er flere enn to foreldre. Både skeive familier, og familier med bonusforeldre. Det er på tide at loven henger med og at loven anerkjenner meg og mine foreldre, alle tre.