Uansett om det er snakk om sport til lands, til vanns, med eller uten ball, vinter eller sommer, jeg kan virkelig ikke bry meg mindre. Jeg har aldri forstått hvordan en sport kan påvirke humøret til noen. Hvorfor noen bruker timevis av livet sitt på å glo på skjermen, juble når idrettsheltene deres gjør det bra og banne når laget driter seg ut eller blir urettferdig behandlet av dommeren. Og hvorfor i alle dager kommer sporten før værmeldinga på TV? Disse spørsmålene har jeg stilt meg selv mange ganger uten å finne svaret, før nå.
For akkurat det synspunktet skulle endre seg i 2023. Til både min og mine nærmestes store overraskelse.
For i år var året da Søren Wærenskjold, en av «vårres kara», fikk en plass i Tour de France. Som journalist i en lokalavis var det en gledelig nyhet, som privatperson, hakket mer nøytral. For når en lokal mann deltar i verdens største sykkelritt, da satser lokalavisa.
Flybilletter ble bestilt til kollega Kristian van Pelt, som fikk æren av å dekke rittets første uke i Bilbao. For her måtte jo lokalavisa være på plass. Men selv om vi hadde en journalist på stedet, skjønte jeg at det var en viss sannsynlighet for at også jeg måtte dekke rittet i løpet av de tre ukene det varte. Jeg var klar over at jeg måtte sitte klar på desken, følge med på etappene og få ut siste nytt på l-a.no mens van Pelt fikk reaksjoner fra Wærenskjold og teamet rundt i Bilbao.
Som journalist i en lokalavis må man være en potet som kan dekke alt, inkludert sport. Men når man virkelig ikke forstår en idrett, kan akkurat det være ganske fryktinngytende. Jeg bestemte meg derfor for å lære mer (eller i det hele tatt noe) om sykkelsporten. Her kunne jeg jo ikke dumme ut avisa midt under Tour de France!
På med PC-en og fram med Netflix. Her skulle det læres! Jeg hadde nemlig fått tips om en dokumentar om nettopp Tour de France. Den skulle jeg nok klare å lide meg gjennom. Så skjedde noe helt utrolig: Episode for episode ble jeg mer og mer engasjert i syklistene og lagene deres. Jeg følte med dem på oppturene og nederlagene og fikk et innblikk i hva som driver dem. Og da serien var over, satt jeg igjen med en følelse av å faktisk glede meg til Tour de France. Jeg som aldri har gledet meg til et eneste idrettsarrangement i hele mitt liv.
Så var endelig dagen kommet: Rittet var i gang, og i tre uker i strekk fulgte jeg med, hver eneste dag på hvert eneste ritt, og det med glede. Det hadde ikke noe å si om jeg måtte ha på TV-en for å følge resultatene på jobb, eller om jeg var hjemme og kunne slappe av: Tour de France måtte være på. Jeg slukte alle saker kollegaen min skrev før han returnere til Norge, og sportsappen til TV2 ble hyppigere brukt enn Facebook og Instagram til sammen. Var jeg egentlig hjemme og hadde fri, kunne jeg melde inn til desken at jeg kunne skrive en sak om dagens ritt, fordi jeg hadde lyst.
Med det forvandlet Tour de France og Søren Wærenskjold det som en gang var det motsatte av en sportsidiot, til en sportsfanatiker som allerede gleder seg til sommeren 2024 av helt andre grunner enn varmegradene.