Jeg hadde hørt om møtene fra folk som hadde vært der. Flere fortalte at de ble frelst eller helbredet. Det var fulle hus gang på gang med over tusen frammøtte, og en jungeltelegraf som spredte seg langt utenfor kommunegrensen. Uansett om man tror på Gud eller ikke, er det intet mindre enn imponerende å få samlet så mange på et sted for å høre forkynnelse og gamle bedehussanger.
Redaktøren dekket et av møtene. Da en kollega i ettertid foreslo at jeg skulle lage et portrettintervju på Arthur Robertsen, tente jeg straks på ideen. Jeg ønsket å finne ut mer om hvem han var og la leserne bli bedre kjent med mannen som fikk hele Norge til Vigeland.
Hvordan fikk han det til?
Arthur mente selv at det ikke var han som gjorde jobben:
– Gud bruker hvem Han vil, hvor Han vil og når Han vil. Jeg er bare en helt enkel mann med en gitar, sa han da vi møttes over en kaffekopp i juni.
Møtene vokste seg fort ut av både bedehuset og Betanias lokaler og inn i idrettshallen på Vigeland, som ble fylt til siste sete gang etter gang. Menighetslivet står sterkt på Sørlandet, også i Lindesnes, men det er ikke alltid folksomt i kirker og på bedehus.
Arthur tror ikke at det han synger høres så sprekt ut, og han mener han er langt unna platekontrakt. Han trodde heller ikke folk kom til Vigeland for å høre på ham eller gitaren og sa at det definitivt ikke handlet om ham.
– Jeg ønsker å peke oppover, på Jesus, sa han.
Uten at jeg vet det, kan det hende at flere opplever at de trenger Gud i en tid med uro, krig og konflikter og der stadig flere har det tøffere økonomisk også i Norge. Kanskje kan det forklare noe av vekkelsen på Vigeland.
Det er mange saker jeg kunne nevnt som har gjort inntrykk i løpet av året som har gått, men denne var en av de første som dukket opp. Og kanskje er det disse folksomme møtene jeg kommer til å tenke på når jeg sitter i en fullsatt Mandal kirke på julaften.