Syvåringen Torjus ble søndag 15. oktober meldt savnet ved Heddan Gård, nordvest for Vigeland. Det resulterte i en omfattende leteaksjon i håp om å finne gutten i god behold. Samtidig som nødetatene, mannskap fra Heimevernet og Røde Kors Hjelpekorps saumfarte skogområdet, startet mobiliseringen for alvor i bygda.
Mandag morgen strømmet frivillige til Livold, ivrige etter å bidra i søket. En leteaksjon som først ble initiert av kameratene Konrad Grimestad, Frank Mydland og Jan Louis Tuinder. Hundrevis av mennesker slapp, én etter én, alt de hadde i hendene for å bidra.
Helikopterlyden døgnet rundt var uunngåelig, og støyen i det fjerne var en konstant påminnelse om at gutten fremdeles ikke var funnet. I over to døgn var det én ting som sto i fokus for befolkningen.
Disse dagene sto klokken stille. Lokalsamfunnet virket likegyldige til jaget i hverdagen, næringslivet ga sine ansatte fri, arrangementer ble avlyst, og bygda var ikke til å kjenne igjen.
Ifølge Konrad Grimestad som koordinerte hjelpearbeidet og leteaksjonen, dukket det opp inntil 600 personer mandagen og mellom 1000 og 1200 dagen etter. Til sammenligning er det bosatt i underkant av 5000 innbyggere i gamle Lindesnes kommune.
I løpet av mine år som journalist i Lindesnes avis, har jeg dekket utallige hendelser. Blant annet utforkjøringer, drukningsulykker, væpnede aksjoner og husbranner. Man kommer gjerne til et punkt hvor man i yrket føler seg smått herdet. 15. oktober og dagene etter var det langt fra slik. Selvfølgelig med bakgrunn i det åpenbare tragiske utfallet, men mest av alt som følge av hvor nært og gjenkjennbar situasjonen ble.
På Livold dukket det opp nærmest det som kunne krype og gå av frivillige. Mange ukjente, men mest av alt bekjente fra samme bygd. Kamerater som ikke hadde vært på tur i skogen på årevis, deltok døgnet rundt i kupert terreng. Tenåringer, pensjonister, folk i dongeribukser, joggesko og bæremeis. Et samhold og engasjement få hadde vært borti tidligere.
Tirsdag 17. oktober kom imidlertid beskjeden om at Torjus var funnet omkommet under en stein. Selv om utfallet endte verst tenkelig for familie og nære, er jeg samtidig stolt av å bo på Vigeland.
Høstens leteaksjon var på mange måter et friskhetstegn på nestekjærlighet og iboende ressurser i bygda. Spørsmålet jeg sitter igjen med er om mobiliseringen hadde vært like stor i en hvilken som helst by i landet.
Saken jeg husker best fra året, er også til ettertanke: Et håp for fremtiden og kommende generasjoner.