Heller ikke dette er veldig demokratisk for en velger som vil stemme ideologisk.
Valgresultatet i Lindesnes var ikke overraskende, gitt opprøret mot Sodevika-beslutningen. Men hvordan det nye kommunestyret ble, det var en overraskelse. Wow, tenkte jeg da jeg leste Lindesnes avis og så trioen på Ballastbrygga: her er det noen som har lest Machiavelli. Venstres vippemakt er elegant eliminert med et pennestrøk på den nye kompromiss-erklæringen fra Ap, Frp og Høyre. Denne så jeg ikke komme.
Men dette er kontroversielt ut fra det viktige demokratiske standpunkt at vi velgere velger ideologi, og at det er forskjell på sosialistisk og borgerlig. Uten ideologi er det jo ikke behov for partier. Partiene ble til mye senere enn parlamentene, og demokratiet er jo ikke avhengig av partier, men partiene er jo blitt ideologiens markører. Noen vil si at velgerne velger personer fremfor ideologi i et lokalvalg, men om valg reduseres til personer, blir politikk en personkåring. Det ønsker ingen. Vi vil ha partiprogrammer som står seg over tid. Men om man sier at det viktigste i lokalvalget er personer, ser jeg at det sitter mye erfaring og ekspertise i de tre store som har slått seg sammen. Men ideologisk profil ser jeg ikke. Kompromiss over den brede ideologiske midtrabatten er mer som en spagat – eller er dette å overdrive?
Her kan det også innvendes at det demokratiske problem her er at velgerne ikke ante noe om denne muligheten. De stemte slett ikke på et slik flertall, men tenkte som vi alle normalt gjør, at det er ganske stor forskjell på Frp og Ap, og at de i alle fall ikke ender i samme seng. Men det gjorde de altså. Valgte man på falske premisser? Men mot dette argumentet kan man innvende at Venstre som normalt ville fått mange færre mandater, nå svingte seg opp til en dominerende vippeposisjon og ville kunne bestemme hvem som skulle bli ordfører, og legge opp til en konkurranse om hvem som gir mest. Partiet kunne som tidligere, gå begge veier ideologisk, og har jo ikke lenger noen borgerlig binding. Så en stemme til Venstre kunne blitt en stemme til hvem som helst?
Heller ikke dette er veldig demokratisk for en velger som vil stemme ideologisk. Og hvor demokratisk er det at et lite parti bestemmer for de mye større? Dette har jo mitt gamle parti KrF drevet mye med, at man selger seg til høystbydende. Det er ikke særlig demokratisk hvis majoriteten skal ha mest å si for resultatet av et valg.
Og så var det Sodevika-vedtaket. Hvor åpent er det for omkamp? Jeg vet ikke, men jeg blir heller ikke klokere av å høre på politikerne her. Den nye troikaen sier at dette ikke kan tas opp igjen, at man var forpliktet på å vedta et ja. De som er uenige, sier det motsatte. Er det noen objektive fakta om dette? For velgerne er jo svaret på dette av ekstremt viktig betydning: Hvis Venstre la opp til omkamp som ikke er mulig eller lovlig, og maksimerte stemmer på dette, er det ren populisme. Hvis ikke, er det spesielt at saken nå blir parkert ved en enda mer spesiell partikonstellasjon.