En mor til en elev jeg hadde i Oslo øst sa en gang til meg at hun var så glad i 17. mai. Da jeg lurte på hvorfor, forventet jeg et høystemt svar om dagen som «feirer demokrati og selvstendighet». Kvinnen hadde tross alt flyktet fra et autoritært og krigsherjet land. Svaret hennes var imidlertid omtrent slik: «17. mai er den eneste norske høytidsdagen som foregår ute og som inviterer absolutt alle til å delta på like vilkår. Alle er på de samme arrangementene, og det vrimler av folk til fots i gatene. De andre norske høytidsdagene foregår inne i husene eller hyttene til folk, og det feires sammen med egen familie og egne venner».

Kvinnens svar fikk meg til å tenke på hva 17. mai egentlig er og hva som ligger bak kjente ritualer som flaggheising, minnetaler, barnetog, is og pølser. På mange måter er jo dagen som er den norskeste av alle dager, ganske unorsk: Vi hilser på fremmede, roper hurra til ukjente barn i skoletoget og unner oss kanskje champagne til frokost eller lunsj. Det er en dag vi viser oss fram i all vår prakt og vennlighet, hyller fellesskapet og viser takknemlighet for det vi har.

Det er lett å tenke at 17. mai «alltid» har vært som den er nå, men tidligere var dagen mer kontroversiell og ble brukt til politiske kamp. Det var ikke alle grupper som følte seg hjemme i eller ble inkludert i feiringen. Først i 1947 ble det en lovfestet fridag for alle, og feiringen slik vi kjenner den i dag, fikk sin form.

I en tid der både lokal og nasjonal debatt oppleves polarisert, og det internasjonale bildet er mer skremmende enn på lenge, er 17. mai en god påminnelse om alt vi har felles og alt vi må ta vare på. Jeg synes dette kommer fint fram i borgertoget i Mandal. Det viser styrken i det sivile samfunnet. Det er ordføreren og kommunestyret. Det er korps og kor, speideren, mange idrettslag og andre foreninger. Noen spiller, andre turner eller dribler. Noen bærer stolt uniform eller idrettsdrakt. Andre er i sivil. Det er unge og voksne om hverandre, og vi ser hvor viktig frivilligheten er i et samfunn. Vi kan bare ane hvor mange dugnadstimer som legges ned av mange. Jeg håper at borgertoget fortsetter med å være et langt tog også i framtida.

Det blir fint å feire at vårt konstitusjonelle demokrati fyller 210 år. Feiringen er også en påminnelse om at demokratiet og fellesskapet krever stadig påfyll av mennesker som deltar i samfunnet i styre og stell og i frivillighet. Så tenk på det, dere som stryker bunads- og andre skjorter, står i pølsebod, bærer tjukkaser og trampoliner i borgertoget eller rett og slett bare møter barnetoget med flagg og hurra. Dere bygger fellesskap.