Det kommer stadig nye eksempler på at kommunens eiendommer forfaller. Furulunden skole, sykehjemmet på Vestnes, Tidemandgården, Andorsengården, rådhuset med mer. Historien har vist at kommunen og staten generelt sett er en dårligere forvalter av eiendom enn private. Dette gir mening, ettersom ingen enkeltperson har et personlig incentiv til å bevare og videreutvikle eiendommen. Det hjelper heller ikke at de som faktisk har ansvaret for å bevare og videreutvikle, ikke har de nødvendige midlene til dette, som er tilfellet i Lindesnes Kommune.

Spørsmålet er om kommunen burde eie så mye som de eier? Tidemandgården er ett eksempel. Kommunen bruker etter eget budsjett cirka 250.000 i året på å eie bygget (driftskostnader og vedlikeholdsetterslep). På toppen av dette kommer kostnaden med kommunalt eierskap, herunder byråkrati som ikke er direkte medregnet i summen. Dersom man ser byggets tilstand i dag ser man også at dette er for lite. Hvis man legger til rentene for en eventuell salgssum, og estimerer denne konservativt til 7.000.000 kroner (og en rentekost til 6 prosent), koster det kommunen ytterligere 420.000 kroner i året. Summen av eierskapet blir altså minst rett under 700.000 kroner i året, antakeligvis høyere.

Argumentet for å beholde det, altså Senter for eldre, er godt. Samtidig kunne Senter for eldre fått et betydelig bedre og mer tilrettelagt bygg for en lavere sum enn dette, og byen kunne fått en oppgradert eiendom i retur. Dersom man multipliserer dette med det antallet bygg som kommunen eier, og som ikke huser kommunens kjerneoppgaver (eller ikke burde det), kunne man solgt disse og besparelsen gått til å oppgradere bygg som er vesentlige for det tjenestetilbudet kommunen faktisk skal levere. Furulunden skole er kanskje det mest omtalte eksempelet.

Postgården er et eksempel på det motsatte. Etter at kommunen solgte bygget, har det frigjort ressurser for kommunen både i form av penger, tid og sparte løpende driftskostnader. Fellesskapet har til gjengjeld fått et oppgradert bygg som har forskjønnet bybildet, uten at det har gått på bekostning av det tilbudet som en gang var huset i Postgården.

Løsningen er åpenbar. Kommunens eiendomsportefølje burde slankes. Dette vil frigjøre ressurser til de viktigste byggene, forbedre kommuneøkonomien, redusere byråkratiet, forbedre bygningsmassen, og samlet gi kommunens innbyggere en litt bedre hverdag.