Sondre Kåfjord

Pensjonist. Medlem av Lindesnes avis’ meningspanel.

Hele verden er bekymret for den globale oppvarmingen, og jeg deler den bekymringen. Jeg har imidlertid også en annen bekymring. På det mellommenneskelige plan er vi klart på vei mot et kaldere samfunn, med stadig mindre personlig kontakt. De personlige kontaktpunktene våre blir stadig færre. I min ungdom, som riktignok er en stund siden, gikk vi på besøk til hverandre uten å være invitert, vi kjente og snakket med personalet i kolonialbutikken, vi gikk i banken, på posthuset og ligningskontoret, og følte oss velkomne. Det ble langt på vei etablert personlige relasjoner mellom oss og de vi frekventerte.

Min far solgte margarin til privatkunder med leveranser hjem til folk bosatt fra Søgne til Lista. Han ble kalt “smørmannen”, selv om han aldri solgte smør. Som guttunge var jeg på skolefrie dager med som “smørbukk”. Blant disse kundene var det 10-15 som inviterte oss inn til kaffe, med brød og pålegg på bordet. Jeg nevner dette som et eksempel på en spontan gjestfrihet som har forsvunnet.

Prøver du nå for tiden å nå banken, forsikringsselskapet eller strømleverandøren på telefon, for å få snakke med et menneske, får du først vite at du er nummer 27 i køen. Deretter blir du hvert 15. sekund minnet om at du kan finne svaret på alt du lurer på, på hjemmesiden deres. Det de egentlig sier, er at de ikke ønsker å snakke med deg.

Jeg forstår at verden har gått fremover, og at samfunnet har funnet mer effektive løsninger over tid. Jeg aksepterer at det gir effektivitetsgevinster. Men, jeg tillater meg å peke på en snikende konsekvens av denne utviklingen. Det blir stadig færre personlige kontakter i hverdagen. Det er snart bare bankrøvere som kommer seg inn i bankene, og skal du på et postkontor må du til Oslo.

Når du går på restaurant, er dialogen med kelneren om anbefalinger fra menyen og vinforslag en hyggelig start på kvelden. Jeg har til min irritasjon registrert at stadig flere i bransjen har beholdt “krusedullene” på bordet etter pandemien, og nå forsvinner også dialogen på restaurantene.

Vi må nok i effektivitetens navn leve med dette, men det er en ting vi kan gjøre noe med. Logg ut av Facebook og ring uanmeldt på hos naboen, en onkel, en tante eller en kollega. Det kan gi gjenbesøk, og gjerne en vel så hyggelig prat som den du har mistet i banken.